Brystkreft. Livet mitt nå!

Det er natt. Klokka viser 02:40. Jeg vrir meg i sengen og får ikke sove. Det bøtter ned og trommer på taket, men verst er sildringen i takrennenedløpet og den taktfaste dryppinga fra skjøten i renna. At jeg aldri husker på å få fikset det på en godværsdag? 

Dryppinga er jagende og rytmisk og det kjennes ut som at pulsen min følger rytmen. Det banker i tinningen, kinnene gløder og jeg bader i svette i halsgropa. Jeg er kvalm, nei forresten mer sulten. Magen rumler litt, men verst er strømningene i beina. Er det blodet som fosser rundt i systemet tro? Ikke vet jeg, men noe er det. 

Jeg står opp og finner veien ut i gangen. Beina er som tømmerstokker og jeg er stiv i kroppen. Jeg går mot lyset og badet, øynene er smale og jeg unngår med vilje å se mot speilet i gangen. Det er slettes ikke noe vakkert syn. Jeg åpner badedøra og setter meg møysommelig ned på toalettet. Det knitrer i knærne i det jeg setter meg, og jeg lar vanne strømme. Kanskje var det en desiliter eller snarere to, men jeg føler meg ikke noe lettere ikroppen. Bare i blæra.  

Jeg finner en klut og tørker meg rundt halsen, men det blir liksom ikke helt tørt. Det kjennes seigt. Jeg går på kjøkkenet og drikker litt vann, og stavrer meg omsider tilbake i sengen. Magen rumler fortsatt, men jeg kan ikke begynne å spise på natta. Der går grensa. Kiloene skal av og ikke på!

Tankene svirrer fra det ene til det andre. Jeg har musikken i hodet fra siste øving og låta "Hello Mary loo" går i taktfast repetisjon slik som dryppinga fra takrenna. Jeg strekker ut beina og spenner bikkja ut av senga i det leggkrampa tar meg. Uh... Muskelen knyter seg og jeg blir litt i villrede for hva jeg skal gjøre? Jeg velger tilslutt å forsøke å slappe av og "glemme" leggen. Svetten øker i styrke og nå er det ikke bare halsen som trenger å tørkes. Håret trenger et håndkle.

Håret ja, det vokser og gror. Tett og fint og jeg har fått krøller! Nå forstår jeg alle "krølltopper" som misliker krøllene. Jeg har nesten "afrofrisyre" og det er ikke mulig å slette de ut. "Så fin du har blitt på håret" var det en som sa en dag i det han legger hånda si på hodet mitt og rufser det til. "Du ser jo nesten ut som en vrengt polvott!". Jeg vet det ikke var vondt ment så jeg lar det passere uanfektet, men innrømmer gjerne at det setter i gang noen tanker. "Brukte du for mye møllers tran? " Har blitt et kjent uttrykk som jeg tenker på med denne sjampoen, Fast fra Nizem, som jeg har brukt i tiden fra jeg var skallet for å stimulere til økt og hurtig vekst. Neida, det er kjemo-krøller sier noen og det er helt vanlig. Mest sannsynlig så forsvinner de igjen. Ja ja, det får bli som det blir. 

Energien er på stigende kurs, men jeg har innsett at ting ikke vil bli som før. Kroppen har eldes mer enn tankene og det kan være en utfordring iblant. Jeg matcher ikke mitt eget tempo for å si det sånn. Men jeg er aktiv og får dagene til å gå. Timene strekker nesten ikke til. Det er så mye jeg ønsker å gjøre før jobbinga starter for fullt. Jeg snekrer, maler, er barnevakt, synger, spiller og rydder, men av å til må jeg ut å se folk. Åsså jeg må hvile og planlegge gjøremålene mine. Jeg må sette av tid til å slappe av, og det er nytt for meg. Men det er greit og faktisk godt. Nå er det kroppen som bestemmer. Det er fortsatt tre måneder til årskontrollen. Jeg er frisk, men må leve med senskader og bivirkninger i lang tid fremover. Det blir ikke borte før jeg slutter med hormon behandlingen !

Bjørn går det også bra med. Han er nå inne i sin tredje måned etter nyretransplantasjonern. Prøvene er fine. Noen plager har avtatt og noen nye har dukket opp. Men vi forsøker å leve som normalt og tar dagene som de kommer. Vi samarbeider, men gir også rom for egne utfoldelser. Jeg tror det er spesielt viktig så lenge vi begge er hjemme 24-7. 

Sommeren har dermed vært litt spesiell i år. Ingenting har vært som det pleier, men vi får ta en ferietur når tida er inne for det. Så lenge vi får være oppegående, hjemme eller på hytta og sammen med våre nærmeste så er det faktisk det som teller. De små gledene ihverdagen. Slik som når barnebarna får oss til å dra på smilebåndet, eller når vi er sammen med andre eller når du er stolt og fornøyd med det du har prestert om dagen. 

En spesiell opplevelse ut av intet har jeg lyst til å dele med dere. Jeg ville ta meg en tur til fjells og ville prøvekjøre den ene drosjebilen som jeg nylig fikk tilbake av sjåføren min pga ferie. Det regnet og blåste og like etter Jokeren på Vaset møter jeg fem jenter i joggesko og tynne jakker. De haiker. Jeg stopper, men ser at de nøler. "Vi har ikke penger og skal ikke så langt"sier de. Jeg ber de ikke tenke på det og sier de skal hoppe inn. De er så takknemlige og helt overvelda at de skal få kjøre taxi uten å måtte betale for det. De er på konfirmantleir på leirskolen i bygda og ville bare handle litt til kvelden, men været hadde de ikke tatt hensyn til. Litt lenger opp i veien kjører vi forbi tre ledere i regntøy og støvler. Jenta i førersetet trykker ned vinduet og roper "Hei! Se på oss a!" Jentene ler og er så opprømte. Da vi er fremme får jeg klemmer og ros og takksigelser. Det er betaling nok. Det varmet faktisk mer enn pengene ville gjort. 

Ta vare på hverandre og nyt de siste dagene du eventuelt måtte ha igjen av ferien. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

tovetaxi

tovetaxi

51, Vestre Slidre

Jeg er en aktiv dame med mange jern i ilden. I høst fikk jeg brystkreft og her kan du følge meg og min sykdoms historie. Det blir ærlig og usminket og rett fra levra!

Kategorier

Arkiv

hits