Jeg tror på skjebnen.



Jeg ligger ved siden av mannen min for første gang på snart to uker. Vi har gått en tur i skogen og sluppet syklister og  joggere forbi, og gått i vårt eget tempo. Jeg som brystkreft operert og Bjørn som nyretransplantert her ved Rikshospitalet. Jeg kan ikke annet enn smile.

Det har gått en måned siden forrige innlegg. Så mye har skjedd. Den 12 mai kjørte jeg fra studiesamling på Lillehammer til Montebellosenteret i Mesnali. En uke med kurs og rekreasjon for brystkreftopererte! Det er et fantastisk sted. Der fikk jeg møte kvinner i alle aldre og flere med samme hårsveis og fellesnevner "Brystkreft". Det var deilig å ha noen å snakke med som forstår så inderlig vel hva du snakker om. Vi er ulike og har opplevd ting ulikt og til og med hatt ulik behandling, men likevel har vi noe felles. 

Vi var 34 damer i samme båt, og noen hadde med en partner eller nær pårørende. De delte oss inn i grupper og vi hadde gruppesamtaler, kursing i plenium, egen trening og felles aktiviteter. Vi var i svømmebasseng, ute i skog og mark og hadde sosialt samvær på kveldene. Særlig kvelden  nede i lavvoen var minnerik, der lagde vi vårt eget arrangement med diktlesing, sang og trekkspill. Stemningen var preget av følelser, tårer, men også latter. Mye latter. Trenger jeg å si mer? Det anbefales! Ikke nøl, men søk deg gjerne til Montebellosenteret om du trenger litt påfyll etter en kreft diagnose! 

 

Jeg kom hjem til to elleville hunder som antagelig syns jeg trengtes en vask, for du verden for en mottagelse. Noe slukøret ble de etter kort tid, da det pånytt bar ut døra for å få med siste forestilling av bygdeteateret. Lattermusklene ble trimmet, men det var godt å komme hjem igjen å finne sin egen seng. Ingen ting er som de kjente lydene, luktene og vanene hjemme.  

Når jeg går til ro kjenner jeg fortsatt  bivirkningene. Det prikker, eller krisler som vi sier i Valdres, i kroppen. Lett skjelving kan jeg også merke av og til. Og hetetokter da! Både varme og de våte der svetten pipler og det tilmed begynner å dugge på brillene. Jeg tror jeg kan slå fast at det blir verre når jeg har hatt i meg noe søtt eller drukket alkohol. Men jeg sovner som regel fort og da sover jeg. Det er gudskjelov slutt på de lange våkenettene. 

Det ble bare noen få dager hjemme før det påny var tid for å pakke kofferten. Sanglaget skulle til Bornholm på Sangfestival, og jeg ville selvfølgelig være med. Turen var bestilt og planlagt for lenge siden. Reisen og alt var bra organisert, og til og med værgudene var på vår side. Strålende sol og varm bris gav oss en god smak av sommer. Vi holdt flere konserter og etter en konsert i solsteika på en borg vi var fikk jeg nesten solstikk og svetten rant og rant. Det var helt forferdelig. Tilbake på Gudhjem ferieparadis var bassenget åpnet, og jeg bestemte meg for at en dukkert måtte til. Vi var tre damer som kastet oss uti det. Jeg mista nesten pusten! 16 grader var alt for kaldt for meg. For første gang i livet klarte  jeg ikke ta et eneste svømmetak. Det var godt det var grunt der jeg tulla meg uti. Ja ja, jeg ble da avkjølt for en bitte liten stund. 

Resten av turen var bare flott. Sang og morro, god mat og en avslutningsfest der jeg fikk prøvd rockefoten og mikrofonen i bussen tilbake fra festen. Det var kanskje ikke så rart at jeg var litt sliten på turen hjem til Valdres.  

 
 

Tre hele dager hjemme fikk jeg til å pakke ut, vaske klær, ta kontorarbeid og skrive en ny jobbsøknad. Jeg hadde vært på korøving i 10 minutter da telefonen kom. Det var Bjørn som ringte og sa de hadde ringt fra sykehuset. Det var et mulig passende organ og tid for nyretransplantasjon! 

Det var dette vi hadde ventet på i et halvt år, men likevel ble vi sjokkert. Bjørn falt litt sammen  og ble engstelig, og vi fløy litt rundt oss selv der vi pakket ned noen klær og toalettsaker. Etter 30 minutter satt vi i bilen på vei til Oslo. Denne gangen satt jeg bak rattet. Rollene var byttet. 

På Rikshospitalet var vi ventet. Det ble gjort undersøkelser med blodprøver og røntgen av Bjørn. Han var klar og mottagelig for operasjon, men det var ikke slik vi trodde, at det hastet så fælt. Organene var ventet inn ved 04:00 tiden og det var de viktigste organene som hjerte, lunger og lever som de måtte ta først. Det var andre personer som hadde fått lignende telefoner denne kvelden. Bjørn og en annen person var sist i rekka, De anslo operasjon på" morgokvisten", men kunne ikke garantere noe. Bjørn ble tildelt en seng på et firemannsrom og der kunne ikke jeg være på natta. Jeg var sliten og trøtt , men samtidig urolig for det som skulle skje. Det ville jeg ikke vise Bjørn og viste en tøff holdning, der jeg kun kom med fornuftige åpenbare utsagn. Jeg tror det hjalp litt.

 Jeg fikk omsider et rom på sykehotellet med en nyansatt nattevakt som sa at dette ikke var en vanlig tid å skjekke inn på? Klokka var 04:00. Jammen er det mye rart. Ja, ja jeg stupte i seng og var nærmest bevisstløs. Jeg sovnet med tårer i øynene. Hva ville jeg våkne til?

Klokka ringte etter 4 timer. Jeg så meldingen fra Bjørn med en gang. " Jeg ligger her og venter, det har ikke skjedd noe enda". Jeg stod opp, spiste frokost og gikk til Bjørn. Fortsatt ingen operasjon. Jeg fikk sitte i en stol på rommet. Det var to andre menn der. Begge de to hadde fått nyre av levende giver. Han ene som fikk av kona ble filmet og senere vist i et innslag på Tv2 nyhetene.

Dagen var lang og ingenting skjedde. Bjørn fastet, mens jeg måtte ut å kjøpe meg litt i livet av og til. Endelig var det klart. Klokka 19:50 kom sykepleieren inn og sa at jeg måtte si hade, for nå skulle Bjørn trilles ned til operasjon. Hun og andre syns jeg skulle reise hjem og vente til Bjørn var på beina igjen. Vi snakket mye om det og ble enige om at jeg reiste hjem til hundene, månedsoppgjør og den planlagte Musikk baren dagen etter på grendehuset som jeg arrangerte.

Det var en rar følelse å kjøre hjemover denne kvelden. De sa at de ikke ville ringe meg med mindre det var noe komplikasjoner, men at jeg kunne ringe når jeg ville. Telefonen var stille. Gudskjelov! Kl. 23:30 ringte jeg. Han var fortsatt på operasjonsavdelingen! Jeg var kommet hjem og satt bare og ventet på at jeg kunne ringe igjen. Svigermor på over 80 var like spendt, og jeg lovte å ringe henne så fort jeg hadde fått vite noe. For legene på Riksen er dette som å skifte dekk på bilen. En rutine, men for oss ? Ja, hva da?

Kl. 01:00 ringte jeg igjen. Operasjonen var over. Bjørn var kommet på overvåkningen og alt hadde gått som forventet og operasjonen var vellykket. Jeg ringte svigermor og sovnet i min egen seng med et smil om munnen. Lykkelig!

 
 

 

5 kommentarer

Kari Synnøve

16.06.2017 kl.00:02

Hei. Så godt at alt er vellykka og bra så langt med Bjørn, og du har vore rekovalesendt ei stund, med godt resultat. Lykke til, og god sommer til dykk begge.

tovetaxi

16.06.2017 kl.00:57

Tusen takk for det Kari Synnøve. God summar te dikka også!??????

Siv-A

21.06.2017 kl.10:07

Herlighet, leser det du skriver og får tårer i øynene! Så flott at du er lykkelig, at alt har gått bra. Krysser fingrene for at det fortsetter sånn :)

tovetaxi

02.07.2017 kl.15:44

Siv-A: tusen Takk ????

Sveinung

03.08.2017 kl.15:25

Hei!

Kan du skrive til meg på epostadressen jeg oppga? Jeg har noen spørsmål om din historie (jeg er journalist). Håper å høre fra deg

Skriv en ny kommentar

tovetaxi

tovetaxi

51, Vestre Slidre

Jeg er en aktiv dame med mange jern i ilden. I høst fikk jeg brystkreft og her kan du følge meg og min sykdoms historie. Det blir ærlig og usminket og rett fra levra!

Kategorier

Arkiv

hits