Brystkreft fase 3. Strålingen er i gang!

La meg slå det fast med en gang. Stråling er ikke vondt! Det er som om du legger deg på en benk og tar CT eller røntgen av forskjellige kroppsdeler. Du hører en liten summelyd og kjenner ingen verdens ting. Aberet er at det tar bare noen minutter, men det må skje hver dag, fem dager i uka.

Det hele startet med en legesamtale og en CT røntgen en uke i forkant av selve oppstarten av behandlingen. Under denne CT røntgen kartla de hvor strålinga skulle skje for hver kvadrat millimeter. De tok bilde av meg, både ansikt og av kroppen på benken for å stille inn benken tilpasset meg. Ja ikke ansiktet da mens jeg lå på benken, det skjedde stående og ble gjort for å kvalitetssikre at jeg faktisk er meg. De tegnet opp og tatoverte tre prikker som maskinen blir stilt inn etter.

Etter en uke var det altså min tur. Jeg kjørte nedover selv, siden jeg bare skulle være over en natt. Jeg var spent på hele greia, og like spent på om jeg fant en ledig gratis parkering. Jeg var heldig! Langt å gå, men pytt været var fint og god tempratur var det også. Jeg ringte med bjella på pasienthotellet, som forøvrig ligger i 3 etasje på selve sykehuset. En blid dame sa de ventet meg og viste meg inn på et firemannsrom. Det i seg selv var en liten nedtur der og da, men det er utrolig hvor man treffer kjentfolk for å si det sånn. Jeg satte fra meg bagasjen, og bevegde meg over gaten til stråleenheten. 

Jeg måtte vente. Jeg var tidlig ute, men ikke lenge etter kom en svær kar fram og ropte opp navnet mitt. Det var nesten så jeg satte kaffen i vranga, men jeg fikk svelget unda og halsa etter mannen. Han hilste og ønsket meg velkommen, og spurte om jeg bekymret for strålebehandlingen? " Neida, eller jo kanskje litt småstressa for om jeg greier denne pustinga" sa jeg som sant var. Jeg hadde nemlig ikke øvd så mye på det hjemme som jeg hadde ment. Egentlig ikke det hele tatt når jeg fikk tenkt meg om. 

Han viste meg bort i et hjørne der jeg kunne kle av meg på overkroppen og legge fra meg diverse. Skoa måtte også av. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte og følte, men det er noe med å stå der i bukse og sokker, med overkroppen bar. Det kom inn en mann til, som selvfølgelig var like høflig og imøtekommende og som også ville håndhilse. Jeg må si det er litt uvanlig å hilse på ukjente menn i bar positur!

Omsider var det tid for å plassere seg på den tilpassede benken med puter under knær og nakke. Det klikka og durte for å stille brettet riktig inn. Armene mine måtte ligge bakover og det var også noe jeg grudde for, siden den ene skuldra er litt kranglete. Så skulle jeg prøve å puste. Det vil si at jeg fikk noen briller på nesa som viser når du puster riktig. I brillene vises en søyle som stiger oppover og inn i en firkant når du trekker pusten. Målet er å få den søylen til i stige i midten av firkanten,  for så å holdes i ro ved å holde pusten så lenge du klarer, eller til radiologen sier at du kan puste vanlig. Det er ikke alle som får det til, eller der det er språkproblemer eller lignende blir det stråling på vanlig måte. Men de anbefaler pustestyrt behandling som det heter, for å skåne hjerte og lunger for oss med brystkreft.

Jeg pustet og de justerte gang på gang. Endelig var det klart. De gikk ut av rommet og jeg fikk kontakt via mikrofon og høyttaler. Jeg trakk pusten og holdt flere ganger. Det begynte å prikke i armen og nesa klødde, vi må ligge helt stille. Venstre armen var utrolig lite samarbeidsvillig og det verket mer og mer. Snart begynte det å prikke og verke i den andre også. Maskinen flyttet på seg rundt meg og i høyttaleren  hørtes " pust opp i vinduet og hold". Jeg telte 1,2,3....osv. "pust vanlig". Jeg ble andpusten, men greide det bedre for hver gang. Etter 25 minutter var jeg ferdig og kunne endelig bevege meg igjen. De beklaget at det hadde tatt så lang tid og sa det hadde med fin innstillingene å gjøre. "Det blir bedre i morgen!"

Da jeg kom ut igjen var kaffekoppen min borte. Noen rydder, koker kaffe, smører mat og steller godt med oss som er på stråling. Borte var også hun jeg hadde prata med før jeg gikk inn,  men det var greit. Det var folk som ventet på meg på rommet for en kaffeprat, og flere ble det utover kvelden. 






 

 

6 kommentarer

Synne

01.04.2017 kl.23:30

Nei, det gjør ikke vondt nå. Imidlertid så vil det trolig bli litt plager av ulik type etterhvert. Det var iallfall slik jeg opplevde strålingen. Jeg opplevde å bli fryktelig trøtt ut i behandlingen og jeg måtte både hvile og sove regelmessig på dagtid. Jeg synes at strålingen var mer plagsom enn cellegiften, faktisk. Mot slutten av hele behandlingen ble jeg også sterkt plaget av brenthet i huden av all strålingen, men dette måtte bare tåles. Spør personalet om råd. Lykke til videre.

tovetaxi

05.04.2017 kl.20:52

Hei Synne. Nå har jeg hatt 10 strålebehandlinger og det jeg merker så langt er litt svak rødhet i huden og at brystet har blitt litt hardere. Trøtt er jeg, men jeg sover ikke så mye, slapper bare mere av på hotellsengen. Jeg trener og går tur og tar bevist trappa istedenfor heisen. Nå er jeg på studiesamling fra 9-16 i tre dager og det går greit enda. Strålinga har jeg kl. 8:00. Mulig at det blir verre, men det vil jeg ikke tenke på nå. Det er noe som heter å gripe dagen og det er det jeg gjør. Ingen vet hva morgendagen bringer uansett helsetilstand i dag. Dessuten så opplever vi ting forskjellig. Blir plagene ille så får jeg ta det da. Fint å få vite hvordan du har det, men vi må ikke glemme at jeg kan oppleve det på en måte og andre på sin måte. Men gode råd tas imot med stor takk. Jeg håper du får ordnet med plagene dine, og det er der jeg tror det er viktig at vi ikke gir opp. Stå på krava og det som er viktig for deg. Klem fra meg

Synne

02.04.2017 kl.17:23

PS; i tillegg må jeg si at brystet som ble stråler ble veldig skadet i vevet, noe som har gjort det deformert. Jeg venter på at plastikkkirurg skal utbedre dette med transplantasjon av eget fett for å prøve å jevne det ut. Oppe i dette så er ventetiden helt utrolig lang, og jeg bli stilt bakerst i behandlingskøen hver gang noe skal gjøres. Beklager å si det, men sånn har det vært hele tiden. Jeg er nå på femte året i hele regimet.

Synne

08.04.2017 kl.16:30

Bevares, vi er alle forskjellige. Jeg var også meget aktiv i denne perioden og gikk lange turer hver dag, og gjerne flere pr dag, så jeg gjorde absolutt en god innsats.

Synne

08.04.2017 kl.16:37

Men, jeg tar hintet, skriv om ditt og jeg skal ikke forstyrre mer her. Jeg ser at du er fornøyd med ditt og det er bra. Jeg vil ikke lese her mer.

tovetaxi

08.04.2017 kl.22:36

Kjære Synne. Jeg mente ikke å fornærme deg og jeg vil gjerne høre om dine erfaringer! Mulig jeg formulerte meg slik at du misforstod. Jeg bare mener at vi kan oppleve ting forskjellig. Selv velger jeg å fokusere på det som et bra, mens det er bra. Kanskje jeg har en helt annen opplevelse når det hele er over. Vi får se. Etter 13 strålinger kjenner jeg nå litt ømhet og stikkninger! Jeg er glad det snart er over!??

Skriv en ny kommentar

tovetaxi

tovetaxi

51, Vestre Slidre

Jeg er en aktiv dame med mange jern i ilden. I høst fikk jeg brystkreft og her kan du følge meg og min sykdoms historie. Det blir ærlig og usminket og rett fra levra!

Kategorier

Arkiv

hits