Brystkreft fase tre. Uka før stråling!

Jeg ser meg i speilet og kan konstantere at håret tar til å vokse. Det er veldig lyst og jeg tipper at det er tre eller fire millimeter langt. I dag er det fire uker siden jeg brukte høvelen og glattbarberte  hodet sist.

Jeg har blitt tøffere til å gå mer med lue eller ingenting på hodet ute og blant mindre forsamlinger nå.  Det er deilig å slippe parykken, men det er likevel den jeg føler meg mest vel med. En kveld var jeg på årsmøte i drosjenæringa, og etter utallige hetetokter der hodeskallen var glinsende våt opptil flere ganger dro jeg tilslutt av den kløende og stikkende parykken midt under middagen. Jeg hevet glasset høyt og skålte med mine mannlige kolleger som var forståelige og oppmuntrende i sine støttende utsagn. Sidemannen min derimot var ute å innhalerte litt frisk luft som han sa, og var ikke oppmerksom på hva som hadde skjedd, så jeg dunket han i siden og rakte frem hånda og presenterte meg som Tove da han satte seg ned igjen. Et måpende uttrykk før et stort glis etter et utbrudd på ekte noedlennings vis "E kjente deg faan ikkje igjen!" fikk fram latteren i oss alle. Jeg var ikke den eneste med en hårløs isse i dette selskapet.

En annen dag bestemte jeg meg for å bli med på trening i bassenget. Jeg tok på meg lua og la i veg med badetøyet i en pose. Badehetta lot jeg bli igjen hjemme. Allerede i garderoben kjente jeg på følelsen av å være naken, selv med badetøy på. I bassenget like så. Gudskjelov så er jeg ikke så sjenert av meg. Jeg hoppet uti og tok noen svømmetak både over og under vann. Det var rart å ikke kjenne håret flagre i vannet, men faktisk deilig også. Bortsett fra når jeg ser meg selv i speilet, så føles det greit og være hårløs. 

Noen møter og sangkvelder var tidsfordrivet denne uka, og jeg greide meg sånn noenlunde uten de store tabbene. En syns jeg likevel jeg vil nevne, da jeg skulle forsvare min jobb som kasserer i korforbundet Vestoppland. Bare for å illustrere at tankene ikke nødvendigvis er på plass hele tiden. Jeg skulle fortelle at i hjemkommunen min, er vi med i prosjektert " krafttak for sang" men i steden sa jeg "krafttak for kreft". " Nei Tove, ikke det det dreier seg om nå", kom det et steds fra i salen. Jeg kjente rødmen bre seg oppover, samtidig som svettedråpene slåss under parykken. Jeg klarte selvfølgelig ikke annet enn å le selv. 

Dette utsagnet bringer meg over på neste tema jeg tenkte jeg ville si noe om. TV programmet "Krafttak hos Kloppen" fikk over 6000 nye kreftvenner som gir 100 kroner i måneden til kreftforskning. Jeg syns det var både rart og flaut å se seg selv på TV, men i dag er jeg faktisk stolt over å ha deltatt. Det kom blomster på døra fra produksjonen og takkekort fra Kreftforeningen. Du kan se linken til klippene under bildet.

Krafttak for kreft og russens innsats som bøssebærere bare i Valdres fikk et resultat på 92194 kr og det er en dobling i forhold til året før.  Det er virkelig flott at så mange ønsker å bidra, og kanskje har alt fokuset rundt kreft med folk man kjenner, i tillegg til spontane aksjoner som for eksempel konsert, Facebook, avis- og ukebladomtaler rundt blant annet Barnekreftforskningen også vært en medvirkende årsak. Facebook aksjonen med antall likes og kommentarer har også vært en kjempe suksess og innbragt millioner. Alle bidrag monner og jeg må innrømme at det først nå er noe jeg faktisk ønsker å prioritere.

Nå har jeg startet med strålebehandling på Gjøvik, og det går bra. Detaljene rundt det får du i neste innlegg.



https://www.facebook.com/Kreftforeningen/?fref=ts

2 kommentarer

ingrid hove

28.03.2017 kl.12:42

Duverden som du står på Tove -hurra for deg-

tovetaxi

28.03.2017 kl.19:29

Ja, det er ikke verdt å ligge på latsida! He he.

Skriv en ny kommentar

tovetaxi

tovetaxi

51, Vestre Slidre

Jeg er en aktiv dame med mange jern i ilden. I høst fikk jeg brystkreft og her kan du følge meg og min sykdoms historie. Det blir ærlig og usminket og rett fra levra!

Kategorier

Arkiv

hits