Brystkreft. Fase 3. Snakk om følelser!

Mandag, ukas første dag. Jeg våknet og tenkte "hva er det som venter meg denne uka"? Jeg var spent og  forventningsfull, og gledet meg til å stå opp og kjenne bedring fra dag til dag. Men dagen som forsåvidt startet så bra, opprandt i tårer og vonde tanker!

Sola skinte og jeg hadde en kaffeavtale om det nye prosjektet mitt. Sykdom spolerte avtalen, og denne gang var det ikke meg det gjaldt. Men jeg bare måtte ut. Jeg hadde ikke sett andre  folk enn mine egne på fem dager og det er veldig uvanlig for meg! Jeg trosset kvalmen, tok på meg den nye parykken og dro! 

En samtale med en venninne gjør godt! Tenkte tanker får ofte nye perspektiv når du snakker om dem. Det er nesten som du ser deg selv utenfra samtidig som nye impulser dukker opp. Nesten litt mentaliserende. Vel, et par timer var nok. Sofaen hjemme kaller. Jeg trenger å hvile. 

En test på Facebook sier at året 2017 vil gi meg lykke og god helse, og at mine skader vil bli leget slik at jeg vil kunne slippe ut pusten igjen! Du verden den var midt i blinken! Jeg ble så glad! Hallo, det er da bare tull disse testene tenker du sikkert nå, og det er jeg da fullstendig enig i. Men likevel, tilfeldig eller ikke. Jeg velger alltid å gå for den beste løsningen. Tenke positivt og bite fast i det halmstrået som dukker opp! Vi trenger det! Jeg trenger det. 

Litt senere sitter jeg på kontoret, rommet mitt, og snakker i telefonen. Med hvem husker jeg ikke, for brått så bare kjenner jeg at nakkehårene reiser seg. Jeg mister nesten pusten og kunne ikke blitt mer overrasket om noen hadde gitt meg en knyttneve midt i panna. En kul! En ny kul Fem seks centimeter ovenfor forrige kul. Verden raser litt sammen i noen sekunder. Fingrene mine søker! Joda der kjenner jeg den igjen. Jeg avslutter telefonsamtalen med Gud vet hvem og går på badet, og river av meg genseren. Nei, ingenting å se! Jeg går ut i stua til Bjørn. Jeg må ha sett ut som en sint okse, for han kryper litt sammen i sofaen og spør "hva er det?", mens jeg målbevisst går mot han. "Kjenn her! Hva er det?" Sier jeg, som om han skulle vite det! 

Det et Bjørn som er den pessimistiske av oss, men denne gangen sier han at det sikkert bare er en begynnende kvise eller et eller annet! Som en zombie finner jeg en penn og går tilbake på badet! Jeg tegner rundt det jeg mener er en kul og møter tilslutt mitt eget blikk i speilet! Tårene renner! Jeg er kvalm, redd og for en gangs skyld, satt helt ut av spill. 

Tankene surrer, det er akkurat som om de er svarte piler som skytes ut på kryss og tvers! Intet mønster, bare helt vilt. Jeg kjenner på kulen. Utforskende. Igjen og igjen. Fornuften begynner så smått å innhente meg igjen. Ingenting stemmer med at en ny kreftkul skal dukke opp nå! Det er for tidlig! Det er en uke siden siste cellegiftkur, og jeg har fortsatt giften i kroppen som dreper kreftcellene! Jeg sier til meg selv at detter ikke noe å ta slik på vei for! Men i morgen vil jeg til legen. Jeg vil ha et svar på hva dette er. 

Jeg skriver en melding til legen, min for første gang i livet, og ber hun ha en tid til meg i morgen, og setter meg tilbake i stolen for å se på "Petter uteligger på tur med rusmisbrukere". Bjørn maser nok en gang om at to av bikkjene har stukket av, men jeg er nok likevel ikke helt på plass. Jeg er urolig og stressa og ute og lytter og roper på bikkjene gang pågang, og har innsett for lenge siden at jeg ikke vil klare å gå og lete. 

Omsider dukker hundene opp. Etter to timer! Det er bek mørkt og 12 kuldegrader ute. Hundene er fulle av is og  snøklumper. Jeg blir så glad, og tar de med i badekaret for opptining, og jeg kan ikke annet enn å le. Litt etter ringer legen! Hun gjør et unntak sier hun, og jeg er så takknemlig. Jeg kan legge meg og det rare er at jeg faktisk sovner fort.

Neste morgen ser jeg et blått merke der avrisset med pennen er! Slik var det ikke da jeg oppdaget svulsten! Fornuften har seiret. Jeg klarer å skyve det til side. Jeg bestemmer meg for å ta det med fatning. Nå skal det utredes. Fastlegen min er på kurs, så det er en turnuslege som roper meg opp. Hun er behagelig, blid og velvillig innstilt slik en lege bør være. Jeg forteller og viser henne kulen. Hun kjenner den også. Den er ikke så stor og heller ikke slik den første var, ujevn og litt knudrete. Nei den er mer rund og glatt. Mer som en begynnende kvise. Legen ringer brystinstituttet og får beskjed om å fakse en henvisning. Jeg drar hjemover, med en forventning om at noen ringer og sier jeg skal komme, men telefonen er og forblir stum. 

Norsk helsevesen er bra, veldig bra. Men det kan alltid bli bedre! Hvis du har bilen på verksted, så går det ikke lenge før vi får en epost om å svare på spørsmål om hvordan vi opplevde vårt siste besøk. Kanskje noe å tenke på i helseetaten også? For når det kommer til stykket så er det helheten av alt, som teller. Skal vi bli friske så må det også gjelde på det psykiske planet. Vi må snakke om tanker og følelser og hva vi ønsker. En lege er ekspert på selve sykdommen, men det er jeg som er ekspert på kroppen min!

Jeg hadde et spørsmål i hodet etter at jeg gik ut fra legen og det var. Når? Når skal jeg til Brystinstituttet? I dag? I morgen? Neste uke? Tenk om noen bare hadde ringt og sagt at, jo du får en time en gitt dato med en begrunnelse om hvorfor, og samtidig en beroligende prat om at det går bra å vente disse dagene? Jeg takler det. Jeg er sterk, men hva med andre? 






 

 

2 kommentarer

Lillian

11.03.2017 kl.19:10

Håper virkelig ikke det er noe galt med den nye kulen... man blir litt i overkant sensitiv og irrasjonell til tider, men det er bedre å sjekke en gang for mye enn en for lite.

tovetaxi

11.03.2017 kl.19:53

Som sagt så tenker jeg positivt Lillian. Men det er trått å vente!??

Skriv en ny kommentar

tovetaxi

tovetaxi

51, Vestre Slidre

Jeg er en aktiv dame med mange jern i ilden. I høst fikk jeg brystkreft og her kan du følge meg og min sykdoms historie. Det blir ærlig og usminket og rett fra levra!

Kategorier

Arkiv

hits