Brystkreft fase 2. Siste kur !

 

 

Endelig er dagen kommet. Det er mandag 27 februar, og tid for den siste av mine 4 cellegiftkurer. Jeg våkner før klokka ringer. Ute er det grått og overskyet, og det har kommet litt snø gjennom natten. Jeg er spent, glad, men også litt redd for jeg vet det blir noen timer eller dager fremover som gjør meg dårlig. Det skal nok gå fint, men jeg hater å være så redusert.

Medisinene jeg skal ta har jeg funnet frem, men likevel glemmer jeg å ta de. Vi setter oss i bilen og kjører. Litt borti veien kommer Bjørn på at han har glemt mobilen sin! Vi må snu, for det er viktig at han har den tilfelle Riksen skulle ringe. Først når Bjørn kommer ut igjen i bilen husker jeg på medisinene og da er det min tur til atter å låse opp døra! Ja, ja det er godt vi husket, før vi kom for langt avgårde.

På labben er det kø, men etter 10 minutter er det min tur. Jeg vil ta prøven i høyre arm og sykepleieren sier at da får jeg den beste utsikta. Hvis vinduene hadde vært rene vel og merke da, sier hun. "Da skulle du sett mine" sier jeg, mens vi begge ler. Deretter forteller hun at hun har gipsplater i taket hjemme som er malt, og at en håndtverker hadde sagt hun  skulle male taket igjen når det ble skittent. Men hun vasket det og nå satt hun i sofaen, og bare så på sitt skinnende flotte umalte tak. Du verden hvor mye man kan snakke om på et par minutter!

Etter en god frokost i kantina, bar det videre inn på kreftenheten. Der var det også kø, og nesten for få sitteplasser! Jeg kjente igjen flere fra venterommet på labben. Plutselig kommer en  hetebølge skyllende over meg som vanlig, men nå måtte bare parykken av! Det hjalp noe. Ikke som da jeg etter en skitur og et besøk hos en eldre dame vi kjenner, til slutt satt i stillongs og BH!  Huff, det er nesten tragikomisk. 

Endelig kommer legen. Vi snakker om hvordan jeg føler meg og hvordan det har gått etter forrige kur. Blodprøvene er fine og det blir full kur denne gangen også. Vekta viser en kilo mer enn forrige gang og hun sier at det er veldig vanlig for veldig mange. Hmm...  Jeg liker det ikke. 

Det blir et dobbeltrom denne gangen også, og der ligger det ei blid snakkesalig dame. Skravla går fra første sekund. Vi ler, vi flirer og har med oss humoren. Men jeg kjenner jeg blir litt ydmyk når hun forteller sin historie. Hun har kreft i bukspyttkjertelen og tålte ikke den harde kuren, så nå er det en ny variant. Hun vet ikke om hun overlever sommeren. Huff hvorfor skal det være sånn? Jeg må svelge mange ganger og tørke tårer, men brått så ler vi igjen. Det er sånn livet er. Det går opp og det går ned.

Veneflonen settes på første forsøk i dag. Det svir mer enn vanlig, men de er fornøyd. Etter en stund kommer sykepleieren med posene mine. Jeg orker ikke tenke. Vil bare ha det overstått, og vi skravler og ler og har det egentlig helt Ok. Jeg tar noen bilder og får hjelp til noen av meg selv. Det er kjekt med minner, selv om det ikke bare er gode. 

 


Jeg er ferdig! Vi rekker en liten tur ned på CC før timen hos frisøren. Jeg kjenner allerede virkningen ned i beina, men skynder meg inn og får tak i noe jeg sikkert ikke trengte i følge Bjørn.     På Kleppes har de fått den ene av tre parykker jeg valgte ut. Jeg ble ikke veldig fornøyd, men syns den er bedre enn den jeg har fra før. Agnete stusser og fikser og det blir greit. Men nå vil jeg bare hjem. 



På veien møter vi Kine som vil gi meg et ullteppe fra Ull og Omtanke Valdres. Det er flott! Mange personer har strikket små lapper som Kine har sydd sammen, for å gi til kreftpasienter. Jeg blir rørt og takknemlig. I tillegg fikk jeg en lue Kine har strikket til meg. Når vi kjører videre er det med lue og pledd på meg og jeg sovner til vi er hjemme.



 Resten av ettermiddagen og kvelden tilbringes på sofaen. Jeg er uvel. Virkningen er merkbar, men det går greit. En kvalmestillende og to Paracet hjelper litt. Natta går greit, men jeg bader i svette flere ganger og må opp et par turerpå do. Klokka seks er det slutt. Natten er over og da blir jeg liggende å tenke. IPaden tas fram og jeg begynner på dette innlegget på bloggen min.

Nå er 10 kilometeren for kvinner i Lahti i gang og vi heier på Bjørgen, og tar dagen som det kommer!

2 kommentarer

Lillian

28.02.2017 kl.15:11

Trøstesløst vær og vinterstemning om dagen, men nå kan det bare gå en vei og det er oppover! Tenker du er glad det er siste kuren så du kan få tilbake livet ditt igjen i normale former. Vår og sommer står for tur, så da er det bare å glede seg framover...

tovetaxi

28.02.2017 kl.15:22

Ja Lillian. Takk for oppmuntrende ord. Nå går vi alle lysere tider i møte;)

Skriv en ny kommentar

tovetaxi

tovetaxi

51, Vestre Slidre

Jeg er en aktiv dame med mange jern i ilden. I høst fikk jeg brystkreft og her kan du følge meg og min sykdoms historie. Det blir ærlig og usminket og rett fra levra!

Kategorier

Arkiv

hits