Jeg tror på skjebnen.



Jeg ligger ved siden av mannen min for første gang på snart to uker. Vi har gått en tur i skogen og sluppet syklister og  joggere forbi, og gått i vårt eget tempo. Jeg som brystkreft operert og Bjørn som nyretransplantert her ved Rikshospitalet. Jeg kan ikke annet enn smile.

Det har gått en måned siden forrige innlegg. Så mye har skjedd. Den 12 mai kjørte jeg fra studiesamling på Lillehammer til Montebellosenteret i Mesnali. En uke med kurs og rekreasjon for brystkreftopererte! Det er et fantastisk sted. Der fikk jeg møte kvinner i alle aldre og flere med samme hårsveis og fellesnevner "Brystkreft". Det var deilig å ha noen å snakke med som forstår så inderlig vel hva du snakker om. Vi er ulike og har opplevd ting ulikt og til og med hatt ulik behandling, men likevel har vi noe felles. 

Vi var 34 damer i samme båt, og noen hadde med en partner eller nær pårørende. De delte oss inn i grupper og vi hadde gruppesamtaler, kursing i plenium, egen trening og felles aktiviteter. Vi var i svømmebasseng, ute i skog og mark og hadde sosialt samvær på kveldene. Særlig kvelden  nede i lavvoen var minnerik, der lagde vi vårt eget arrangement med diktlesing, sang og trekkspill. Stemningen var preget av følelser, tårer, men også latter. Mye latter. Trenger jeg å si mer? Det anbefales! Ikke nøl, men søk deg gjerne til Montebellosenteret om du trenger litt påfyll etter en kreft diagnose! 

 

Jeg kom hjem til to elleville hunder som antagelig syns jeg trengtes en vask, for du verden for en mottagelse. Noe slukøret ble de etter kort tid, da det pånytt bar ut døra for å få med siste forestilling av bygdeteateret. Lattermusklene ble trimmet, men det var godt å komme hjem igjen å finne sin egen seng. Ingen ting er som de kjente lydene, luktene og vanene hjemme.  

Når jeg går til ro kjenner jeg fortsatt  bivirkningene. Det prikker, eller krisler som vi sier i Valdres, i kroppen. Lett skjelving kan jeg også merke av og til. Og hetetokter da! Både varme og de våte der svetten pipler og det tilmed begynner å dugge på brillene. Jeg tror jeg kan slå fast at det blir verre når jeg har hatt i meg noe søtt eller drukket alkohol. Men jeg sovner som regel fort og da sover jeg. Det er gudskjelov slutt på de lange våkenettene. 

Det ble bare noen få dager hjemme før det påny var tid for å pakke kofferten. Sanglaget skulle til Bornholm på Sangfestival, og jeg ville selvfølgelig være med. Turen var bestilt og planlagt for lenge siden. Reisen og alt var bra organisert, og til og med værgudene var på vår side. Strålende sol og varm bris gav oss en god smak av sommer. Vi holdt flere konserter og etter en konsert i solsteika på en borg vi var fikk jeg nesten solstikk og svetten rant og rant. Det var helt forferdelig. Tilbake på Gudhjem ferieparadis var bassenget åpnet, og jeg bestemte meg for at en dukkert måtte til. Vi var tre damer som kastet oss uti det. Jeg mista nesten pusten! 16 grader var alt for kaldt for meg. For første gang i livet klarte  jeg ikke ta et eneste svømmetak. Det var godt det var grunt der jeg tulla meg uti. Ja ja, jeg ble da avkjølt for en bitte liten stund. 

Resten av turen var bare flott. Sang og morro, god mat og en avslutningsfest der jeg fikk prøvd rockefoten og mikrofonen i bussen tilbake fra festen. Det var kanskje ikke så rart at jeg var litt sliten på turen hjem til Valdres.  

 
 

Tre hele dager hjemme fikk jeg til å pakke ut, vaske klær, ta kontorarbeid og skrive en ny jobbsøknad. Jeg hadde vært på korøving i 10 minutter da telefonen kom. Det var Bjørn som ringte og sa de hadde ringt fra sykehuset. Det var et mulig passende organ og tid for nyretransplantasjon! 

Det var dette vi hadde ventet på i et halvt år, men likevel ble vi sjokkert. Bjørn falt litt sammen  og ble engstelig, og vi fløy litt rundt oss selv der vi pakket ned noen klær og toalettsaker. Etter 30 minutter satt vi i bilen på vei til Oslo. Denne gangen satt jeg bak rattet. Rollene var byttet. 

På Rikshospitalet var vi ventet. Det ble gjort undersøkelser med blodprøver og røntgen av Bjørn. Han var klar og mottagelig for operasjon, men det var ikke slik vi trodde, at det hastet så fælt. Organene var ventet inn ved 04:00 tiden og det var de viktigste organene som hjerte, lunger og lever som de måtte ta først. Det var andre personer som hadde fått lignende telefoner denne kvelden. Bjørn og en annen person var sist i rekka, De anslo operasjon på" morgokvisten", men kunne ikke garantere noe. Bjørn ble tildelt en seng på et firemannsrom og der kunne ikke jeg være på natta. Jeg var sliten og trøtt , men samtidig urolig for det som skulle skje. Det ville jeg ikke vise Bjørn og viste en tøff holdning, der jeg kun kom med fornuftige åpenbare utsagn. Jeg tror det hjalp litt.

 Jeg fikk omsider et rom på sykehotellet med en nyansatt nattevakt som sa at dette ikke var en vanlig tid å skjekke inn på? Klokka var 04:00. Jammen er det mye rart. Ja, ja jeg stupte i seng og var nærmest bevisstløs. Jeg sovnet med tårer i øynene. Hva ville jeg våkne til?

Klokka ringte etter 4 timer. Jeg så meldingen fra Bjørn med en gang. " Jeg ligger her og venter, det har ikke skjedd noe enda". Jeg stod opp, spiste frokost og gikk til Bjørn. Fortsatt ingen operasjon. Jeg fikk sitte i en stol på rommet. Det var to andre menn der. Begge de to hadde fått nyre av levende giver. Han ene som fikk av kona ble filmet og senere vist i et innslag på Tv2 nyhetene.

Dagen var lang og ingenting skjedde. Bjørn fastet, mens jeg måtte ut å kjøpe meg litt i livet av og til. Endelig var det klart. Klokka 19:50 kom sykepleieren inn og sa at jeg måtte si hade, for nå skulle Bjørn trilles ned til operasjon. Hun og andre syns jeg skulle reise hjem og vente til Bjørn var på beina igjen. Vi snakket mye om det og ble enige om at jeg reiste hjem til hundene, månedsoppgjør og den planlagte Musikk baren dagen etter på grendehuset som jeg arrangerte.

Det var en rar følelse å kjøre hjemover denne kvelden. De sa at de ikke ville ringe meg med mindre det var noe komplikasjoner, men at jeg kunne ringe når jeg ville. Telefonen var stille. Gudskjelov! Kl. 23:30 ringte jeg. Han var fortsatt på operasjonsavdelingen! Jeg var kommet hjem og satt bare og ventet på at jeg kunne ringe igjen. Svigermor på over 80 var like spendt, og jeg lovte å ringe henne så fort jeg hadde fått vite noe. For legene på Riksen er dette som å skifte dekk på bilen. En rutine, men for oss ? Ja, hva da?

Kl. 01:00 ringte jeg igjen. Operasjonen var over. Bjørn var kommet på overvåkningen og alt hadde gått som forventet og operasjonen var vellykket. Jeg ringte svigermor og sovnet i min egen seng med et smil om munnen. Lykkelig!

 
 

 

Brystkreft fase 4. Tiden etter behandling

Det er tidlig på morgenen og jeg ligger fortsatt i senga! Søvnen er fraværende og jeg ligger å filosoferer over livet. Mitt hektiske liv som sykmeldt i tiden etter.

Det verker i ilken, som jeg egentlig ikke har! Mulig at det er grunnen til at jeg ikke får sove. Det er kaldt i rommet så armene og fingrene blir fort kalde ved det at jeg skriver. Jeg stryker meg over hode og kjenner håret stritter litt i mot. Det kommer seg. Mulig det er en cm nå? Ikke akkurat så det krøller seg i nakken, men jeg kjenner kverven. Hode er varmt. Ikke hetetokt varmt, men minst 37 grader. Gudskjelov så har de kjente hetetoktene avtatt noe i styrke. Jeg blir fortsatt glovarm, men den klaustrofobiske svetten har minket både i styrke og hyppighet.

Se der ja, da jagde jeg Bjørn ut av senga. Han fikk ikke sove på grunn at tastinga mi sa han. Da er du jammen var? Mulig det er andre årsaker også, vi har vært vårt. Men uansett så er klokka nå så mange at de fleste mennesker har kommet seg på jobb. Skulle ønske det var meg. Ikke det at jeg tror jeg hadde klart det i 100 prosent enda, men bare det å visst at du hadde noe å gå til? Det er trått være jobbsøker og vente på svar. Mye tid tar det også. Når avslaget kommer så har min optimistiske styrke lett for å dale, men jeg forsøker å tenke at de vet ikke hva de går glipp av! Men nå har jeg det heller ikke spesielt travelt med å måtte finne meg noe og ja, jeg har jo alltids drosja!

Snart kommer Anne Marte. Jeg skal være modell. Kjære vene hva er det jeg ikke gjør? Jeg får ta en rask dusj og finne fram sminkepungen og se om jeg kan trylle? Maskara trenger jeg ikke, for vippene må man ha lupe for å finne! Litt farge på bryn, øyelokk, kinn og lepper får holde. Jeg liker mest å være så naturlig som mulig. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg gjør dette og svaret er fordi jeg ønsker å ha minner om en tid jeg aldri noen sinne vil glemme. Om jeg en dag føler meg nedfor eller bare har en dårlig dag, så skal jeg minne meg selv på at jeg faktisk har hatt det verre. Anne Marte og jeg har dermed et prosjekt som vi begge vil få noe ut av. Hun som journalist og fotograf og jeg som meg!

I morgen er det tid for studiesamling igjen. I tre dager vil jeg få faglig påfyll og gode diskusjoner innen et tema jeg syns er viktig, nemlig barn og unges psykososiale miljø. Men når det er over så bærer det videre på rehabillitering på Montebellosenteret. Det ser jeg også veldig fram til. For jeg tror at det å møte andre mennesker i samme situasjon er viktig blant annet for psyken. Folk som skjønner hva du prater om! I tillegg skal jeg trene, puste ut, lære litt om senskader og være sosial. Jeg gleder meg!

En siste ting jeg vil nevne i dag er at jeg nå har laget en bok av blogginnleggene mine. Jeg har bestilt bare noen få eksemplarer og de vil jeg gi bort til alle enhetene jeg har vært i kontakt med under denne reisen. Brystinstituttet på Lillehammer, kirurgisk avdeling på Hamar, Kreftenheten og Stråleavdelingen på Gjøvik, kreftkoordinatoren i Valdres og Brystkreftforeningen. Dette gjør jeg fordi jeg ønsker at personer som blir berørt av brystkreft ønsker informasjon utover det brosjyrer kan gi, og følelsen av å ikke være alene om ting. Det legene forteller deg hører du, men glemmer det gjerne like fort fordi det hele er så uvirkelig. Hvis du ønsker et eksemplar til deg selv eller andre så er det bare å ta kontakt. Den vil antagelig koste 450 kr og av det går noe videre til Kreftforeningen.

 

Brystkreft fase 4. Min nye hverdag

Jeg er hjemme og ferdig med cellegiftbehandling og strålebehandling. Endelig! Nå starter min nye hverdag. Humøret er på topp og kroppen henger med! Nå er det tid for gjenoppbygging. 

Legen på stråleenheten ønsket meg lykke til, men ba meg ta dagene med ro og ikke trene for mye og bruke opp energien med en gang. Da kan man fort gå tom, for kroppen har virkelig fått juling! Cellegiftbehandlingen er hard for kroppen og vil henge i over lang tid. Han sa at jeg var i tvilsonen for om jeg skulle hatt cellegiftbehandling eller ikke, og hadde det blitt konstantert i dag så er det ikke sikkert at de ville valgt det. Det var nemlig kommet nye kriterier 1 februar 2017.

Det skjer mye på i kreftforskningen og de finner stadig nye grenser og metoder for selve behandlingen. Jeg er kanskje en av de som har vært overbehandlet, men sikker kan man jo aldri være. Tross alt er jeg takknemlig for at jeg har fått den behandlingen jeg har, og håper at det vil fortsette med positive tilbakemeldinger i oppfølgingen fremover. Både legen og sykepleieren rådet meg til å bruke tid og gjerne søke om et opphold på et rehabiliteringssenter. Det har jeg faktisk gjort, for det er nå jeg føler at det er riktig . 

Slik jeg har det i dag så kjenner jeg virkningen av cellegiften med "voksesmerter" i beina og tildels verkende armer og fingre. Det er ikke konstant, men det kommer og går. Etter å ha sittet rolig så er jeg stiv i gangelaget til jeg lissom har fått beveget meg litt igjen. En dag hadde jeg glemt vannflaska mi på en biltur og sa jeg bare skulle løpe inn på en bensinstasjon til min passasjer, men jeg måtte lattermildt medgi at det å løpe var å ta litt hardt i. En toåring kunne fort passert meg! 

Tankene og kroppen er ikke helt forent. I øyeblikket og særlig om morgenen kan jeg mene at energien er på topp og at jeg fint vil klare forskjellige ting. Joda, det går som regel bra, men etterpå er jeg gjerne som en melsekk. Tung og uformelig!

Føttene har sitt de også. Av og til får jeg noe urinsyrelignende smerter i ilken. Det kommer gjerne like fort som det går bort. Merkelige greier. Det å stå stille for lenge er heller ikke så godt, for da kjennes det ut som jeg snart går på små puter samtidig som det stikker eller prikker litt. Massasje hjelper noe, men det tar tid før det går over. Andre ting jeg merker er at blodårene i armene har fått sitt. Det å strekke og tøye er ikke så godt, for da strammer og nesten svir det. Det vil gå over med tida, siden blodårene har en egenskap til å hele seg selv.

En annen ting som jeg kan nevne er resultatet av å få hard mage over flere dager. Kanskje en indirekte årsak eller ikke, men det er svært ubehagelig når det kjennes ut som om du har noe der nede som er på tur ut. "Her var det liv mor, her Sku'n far vøri".  Livmorfremfall er ofte noe eldre kvinner plages med og må få behandling for. Da er ofte østrogen et passende medikament. Ekspertene deler livmoren inn i tre,  og etter et besøk på gynologisk så var det den bakre veggen som har sleppt litt hos meg. Tilskudd av østrogen er ikke aktuelt for meg, så da blir det operasjon muligens til sommeren. Kroppen må restituere seg først. Å innta horisontalen ved passende anledninger kan derfor være befriende!

Nå har jeg startet med hormonbehandlingen som skal gå over flere år. Først fem, men kanskje ti. Prøvesvarene vil avgjøre det. Jeg tar en tablett, Tamoxifen, hver dag til samme tid. Det er et anti østrogen hormon som er med på å blokkere kroppens eget østrogen til å gi næring til eventuelle kreftceller som finnes eller dannes i kroppen. Min form for brystkreft var hormonsensitiv, og derfor mener de at jeg vil ha nytte av denne behandlingen. Men jeg ble skremt da jeg leste pakningsvedlegget om mulige bivirkninger og så videre. Fysj! Jeg får prøve å glemme det, og heller stole på legene om at det er det beste alternativet. 

Dette var litt syt og jammer, men virkeligheten for meg. Kanskje det vil gi deg noen aha opplevelser eller følelsen av å være i samme båt, eller rett og slett bare fått litt mer forståelse om hvordan vi som har vært igjennom en slik behandling kan ha det. Det vil ikke bli så mange innlegg heretter, da jeg anser det værste som over. Men noe kan komme sporadisk. Uansett så ønsker jeg mine lesere som er, har vært eller kanskje kommer til å bli berørt av brystkreft lykke til. Det er bare å ta kontakt om du føler for det. Selv har jeg meldt meg inn i brystkreftforeningen og lignende grupper, og vil antagelig være litt engasjert i tida fremover.

Jeg har tro på at jeg før eller siden vil lykkes med å få meg en spennende jobb og komme i form igjen. Jeg har tro på at Bjørn vil få et nytt nyre og at han også vil få det bedre. Jeg har tro  på at livet har noe i vente for oss alle, og at det er hvordan vi velger å gå videre som kan hjelpe oss  til å takle nye utfordringer. Vi har alle et valg! 



Takk til Anne Marte Før som har tatt dette bildet!

Brystkreft fase 3. Strålingen fortsetter!

Dagene går så fort. I skrivende stund er det påske og ute skinner sola! Snøen er fraværende så skiføret er elendig. Men det er greit. De lange gode skiturene får vi ta neste år! Formen er så som så, og jeg har allerede erfart at veien hjem er dobbelt så lang!

På Gjøvik gikk dagene fort. Det var mat, stråling, trening, gåturer, prat, latter og TV. Jeg kjøpte meg garn og begynte å strikke "Lothepus lue". Den første hele uka gikk før jeg fikk sukk for meg. Etter stråling fredagen kom det en drosje og hentet meg, og jeg kunne sette nesa hjemover. 

Utover ettermiddagen ble Milli, den eldste hunden, dårlig. Hun skalv og ville ikke ta til seg hverken tørt eller vått. Det ble jeg som tilslutt måtte reise til dyrlegen. En svakhet på mine småhunder er knehasene, og det var det denne gangen også. Litt smertestillende og instruksjon om hva jeg kunne gjøre gjorde susen. Men det ble sent før jeg kunne finne senga. 

Dagen etter var det "Vintertreff" for korsangere i Valdres med seminar, konsert, middag og dans. Jeg var påmeldt og gledet meg. Det ble krevende, men artig og varmt. Parykken lå i veska helt til  konserten. Jeg stakk av en stund og slappet av på sofaen til datteren min, men jeg greide å henge med til bortimot midnatt. Det er ingen tvil. Sang gir energi! 

Dagen derpå ble slik som forventet. Rolig, avslappende, men med oppgaver på kontoret. Månedsoppgjør, lønn, regninger og bursdag hos Kenneth. Det ble nok en lang dag. Alt måtte bli ferdig før påske og klokka ble over midnatt. 

Plutselig var det mandag og ny uke med stråling. Jeg kjørte nedover i egen bil denne gangen. 

Benken på stråleenheten var like hard, men som vanlig var det blide hyggelige folk som tok i mot meg. Nå var jeg også støl i den høyreskulderen så det merkes at noe skjer. Det å puste omvendt med å fylle brystkassa er en teknikk som må øves på. Det som er like stor utfordring er å holde pusten til de sier at du kan puste vanlig. Jeg blir i allefall andpusten etterpå. En ting jeg lærte meg var å svelge spyttet mens jeg holder pusten. Da syns jeg det var litt lettere å holde pusten lenge nok. 

Tilbake på rommet var det deilig å kunne slappe av på senga. Det er her jeg virkelig slappet av. Ingen ting du må gjøre eller kan ha dårlig samvittighet for ikke å gjøre. Onsdagen ble mer utfordrende med tanke på at jeg skulle ha stråling kl. åtte om morgenen. Det var faktisk mer slitsom å puste riktig, da og det muligens fordi kroppen ikke var kommet ordentlig i bruk. Men klokkeslettet var selvvalgt i tre dager, for det var studiesamling på Lillehammer. Det ble aktiviteten disse dagene.  Når du er innstilt på noe så går det bra. Det gjorde det med meg og etter den andre dagen på høyskolen bevilget jeg meg en massasjetime. Deilig og avslappende.

Fredag ble jeg alene på hotellrommet. Jeg skulle ha stråling lørdagen også på grunn av påskeuka. Da gikk jeg ned i sentrum og kjøpte meg middag og en halvliter! Helt alene og med lue. Det var fullt av folk og høy stemning på Khalles Corner denne kvelden. Jeg satte meg ved døra som stod oppe og ga meg luft når hetetoktene kom. Lua var på hele tida mens jeg satt der, og parykken lå på hotellrommet. Det var utfordrende, og deilig at jeg ikke kjente noen. En drosjekollega kom derimot innom og tok en kaffe, og kjørte meg opp på sykehuset igjen. 

Etter stråling lørdag kjørte jeg bare hjemom og pakket om, før det bar til fjells på hytta der Bjørn og hundene ventet på meg. Været var mildt og fint og på palmesøndagen gikk vi en lang tur. Etter litt avslapning og føde ville vi prøve trugene. Det var slitsomt! Vi gikk i skiløypa for utenfor var det råttent. Etter en kilometer røyk den ene festestroppen på truga mi. Det var kortest til en våre venner i hyttefeltet  som loset oss inn på verandaen med noe godt i glasset.  Det ble transport hjem. Jeg var sliten. Enda mer enn jeg faktisk skjønte selv. 

Mandagen måtte jeg tilbake på sykehuset til de to sistestrålebehandlingene. Det var uaktuelt å gå trappene. Energien var fraværende. Før strålingen hadde jeg legetime. Legen tok seg god tid og forklarte om virkning av strålebehandlingen, og hvordan tiden etter kunne komme til å bli. Fokuset var å skynde seg langsomt med å komme tilbake i normal gjenge. Både med tanke på trening, jobb og kropp. Jeg kunne nikke bekreftende til det han sa, for jeg har delvis allerede erfart det. Man tror man er sprek og har energi, men hvis du tar det for langt så tappes du fort og går helt tom. Så kjære venner, dere som omgås meg, jeg skal love å ikke bli fornærmet om dere ber meg bremse på litt.  Det er også fint å legge inn flere pauser.

Legen sa at det var helt normalt at brystet fikk en rødhet, og det etter en til to uker  etter strålingen var ferdig, for selv om jeg ikke stråles så virker det fortsatt. Helt til tre til fire uker etter avsluttet behandling. Jeg som også hadde hatt cellegiftbehandling burde derfor være rekonvalesens i minst to til tre måneder, og deretter kanskje bare begynne  gradvis i jobb. Brystet kunne også bli hovent og litt irritert. Det begynner jeg å merke nå, men det er bare bagateller enda. 

Nå skinner sola og jeg må ut en tur. God påske til dere alle! 






 

Brystkreft fase 3. #Strålebehandling og barnedåp!

Du verden, hvor blir det av tida? I dag har jeg hatt min 12 behandling og det betyr at det bare er 3 igjen! Jeg er i grei form, hvis jeg lukker øya for det jeg betrakter som bagateller! Nå er det straks påske og våren har startet. Men la meg fortelle litt om de siste dagene!

Den første natta var vi to stykker på et firemannsrom på pasienthotellet. Etter første strålebehandling prøvde jeg å gjøre meg litt kjent med rutinene på huset. Det ble mye prating med folk på stua, og jeg fikk gått meg en tur i finværet. Romvenninnen kom tilbake fra operasjon og vi holdt koken til langt på natt. Vi hadde hver vår TV, men lyden min virket ikke så det ble at vi så på samme kanal med lyd fra TV'n til Åse. Det er helt utrolig hvor mye artig man kan lage ut av ingenting! Praten gikk om løst å fast, og du kan vel si at vi fant tonen. Jeg tror jeg mer eller mindre svimte av da jeg slo av lyset. Åse kommenterte det dagen etter at hun ikke kunne skjønne at noen kunne sovne så raskt? 

Vel, jeg møtte opp på strålen i god tid dagen etter, og var ferdig pakket og klar for hjemtur. Det var de samme folkene pluss et par til som kom inn i rommet mens jeg lå der. Jeg så på klokka og minuttene ble lengre og lengre, mens de justerte benken, meg eller hva det nå var. Jeg var redd jeg ikke skulle få til denne pustingen, men de var veldig flinke til å berolige meg på det. Den verkende skuldra fikk de derimot ikke gjort noe med, så det var bare å bite tenna sammen og glede seg til det var over. Jeg klarte pustinga og etter 18 minutter så var det over.

Det var fredag, avslapping og TV som stod på programmet utover kvelden. Lørdagen gikk med til  kakebaking og diverse i og med at Athena skulle døpes dagen etter. Jeg var utslitt da kvelden kom, enda jeg fikk hjelp med stryking og matlaging. Mamma og Alf hadde nemlig ankommet. Kleskoden var bunad og det er liksom bankers. Det var det ikke! 

Skjorte og underskjørt var greit å ta på seg, men da selve stakken skulle på så stemte ikke hekter eller noe overens? Det var for mye mage eller hud som var i veien! Det var grusomt! Jeg kjente hetetoktene kom krypende og at jeg ble som en vulkan. Jeg måtte ut å lufte meg flere ganger. Til og med mansjettknappene var trøblete, og jeg kjente at det tippet over da jeg ikke fant  den store sølja. Tårene spratt! Sølja var fortsatt hos gullsmeden til reparasjon!!!  Bunaden satt som klistret, ansiktet var grimet av tårer og på toppen var det blankt av svette og attpåtil hårløst. På toppen av det hele, da skoa skulle på, så hang gummisålen under den ene hælen på halv åtte!

Med hammer og spiker i hånda raste jeg inn på kjøkkenet. Smelte skoen i benken og hamret i veg. Det er mulig at de andre som var i huset trodde det hadde klikket for meg, men de sa i hvertfall ingenting og holdt seg klokelig unna. Jeg fikk sålen til å sitte! Med et gikk det opp et lys for meg, og det var at mitt andre barnebarn hadde fått en stor sølje i dåpspresang. Det ble redningen! Jeg kunne smile og måtte tilslutt le av meg selv. Til og med parykken kom på etterhvert, og fikk være på resten av dagen. 

Været var nydelig og i kirka var det fin temperatur. Svalt og godt. Gudstjenesten var fin og med innslag av gamlepresten som hadde døpt alle våre tre barn og viet Bjørn og meg. Ute rant det bekker av overvann på veiene og det skapte utfordringer for å komme tørrskodd til lokalet. Men det gikk bra. Det ble en flott og minnerik dag, og en sann berikelse å få av seg parykk og bunad da vi kom hjem. 

Mandagen fikk jeg drosje ned til sykehuset igjen. På strålen gikk det bedre denne gangen med hensyn til tida. Bare 12 minutter på benken denne dagen. Det var fortsatt noe fomling og tilpasning, men smil og imøtekommenhet gjorde opp for det. Påsmurt mat og vafler er standard. Blide trivelige folk sitter rundt deg. Alle i samme båt. Vi skal stråles. 

Tilbake på rommet la jeg meg på senga og slappet litt av. Litt etter kom den nye romkameraten min. Nå hadde jeg nemlig tosengsrom med do og vask, og dusj på gangen! Sengene er prima og Ellen Karin like ens! 





 



 

 

Brystkreft fase 3. Strålingen er i gang!

La meg slå det fast med en gang. Stråling er ikke vondt! Det er som om du legger deg på en benk og tar CT eller røntgen av forskjellige kroppsdeler. Du hører en liten summelyd og kjenner ingen verdens ting. Aberet er at det tar bare noen minutter, men det må skje hver dag, fem dager i uka.

Det hele startet med en legesamtale og en CT røntgen en uke i forkant av selve oppstarten av behandlingen. Under denne CT røntgen kartla de hvor strålinga skulle skje for hver kvadrat millimeter. De tok bilde av meg, både ansikt og av kroppen på benken for å stille inn benken tilpasset meg. Ja ikke ansiktet da mens jeg lå på benken, det skjedde stående og ble gjort for å kvalitetssikre at jeg faktisk er meg. De tegnet opp og tatoverte tre prikker som maskinen blir stilt inn etter.

Etter en uke var det altså min tur. Jeg kjørte nedover selv, siden jeg bare skulle være over en natt. Jeg var spent på hele greia, og like spent på om jeg fant en ledig gratis parkering. Jeg var heldig! Langt å gå, men pytt været var fint og god tempratur var det også. Jeg ringte med bjella på pasienthotellet, som forøvrig ligger i 3 etasje på selve sykehuset. En blid dame sa de ventet meg og viste meg inn på et firemannsrom. Det i seg selv var en liten nedtur der og da, men det er utrolig hvor man treffer kjentfolk for å si det sånn. Jeg satte fra meg bagasjen, og bevegde meg over gaten til stråleenheten. 

Jeg måtte vente. Jeg var tidlig ute, men ikke lenge etter kom en svær kar fram og ropte opp navnet mitt. Det var nesten så jeg satte kaffen i vranga, men jeg fikk svelget unda og halsa etter mannen. Han hilste og ønsket meg velkommen, og spurte om jeg bekymret for strålebehandlingen? " Neida, eller jo kanskje litt småstressa for om jeg greier denne pustinga" sa jeg som sant var. Jeg hadde nemlig ikke øvd så mye på det hjemme som jeg hadde ment. Egentlig ikke det hele tatt når jeg fikk tenkt meg om. 

Han viste meg bort i et hjørne der jeg kunne kle av meg på overkroppen og legge fra meg diverse. Skoa måtte også av. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte og følte, men det er noe med å stå der i bukse og sokker, med overkroppen bar. Det kom inn en mann til, som selvfølgelig var like høflig og imøtekommende og som også ville håndhilse. Jeg må si det er litt uvanlig å hilse på ukjente menn i bar positur!

Omsider var det tid for å plassere seg på den tilpassede benken med puter under knær og nakke. Det klikka og durte for å stille brettet riktig inn. Armene mine måtte ligge bakover og det var også noe jeg grudde for, siden den ene skuldra er litt kranglete. Så skulle jeg prøve å puste. Det vil si at jeg fikk noen briller på nesa som viser når du puster riktig. I brillene vises en søyle som stiger oppover og inn i en firkant når du trekker pusten. Målet er å få den søylen til i stige i midten av firkanten,  for så å holdes i ro ved å holde pusten så lenge du klarer, eller til radiologen sier at du kan puste vanlig. Det er ikke alle som får det til, eller der det er språkproblemer eller lignende blir det stråling på vanlig måte. Men de anbefaler pustestyrt behandling som det heter, for å skåne hjerte og lunger for oss med brystkreft.

Jeg pustet og de justerte gang på gang. Endelig var det klart. De gikk ut av rommet og jeg fikk kontakt via mikrofon og høyttaler. Jeg trakk pusten og holdt flere ganger. Det begynte å prikke i armen og nesa klødde, vi må ligge helt stille. Venstre armen var utrolig lite samarbeidsvillig og det verket mer og mer. Snart begynte det å prikke og verke i den andre også. Maskinen flyttet på seg rundt meg og i høyttaleren  hørtes " pust opp i vinduet og hold". Jeg telte 1,2,3....osv. "pust vanlig". Jeg ble andpusten, men greide det bedre for hver gang. Etter 25 minutter var jeg ferdig og kunne endelig bevege meg igjen. De beklaget at det hadde tatt så lang tid og sa det hadde med fin innstillingene å gjøre. "Det blir bedre i morgen!"

Da jeg kom ut igjen var kaffekoppen min borte. Noen rydder, koker kaffe, smører mat og steller godt med oss som er på stråling. Borte var også hun jeg hadde prata med før jeg gikk inn,  men det var greit. Det var folk som ventet på meg på rommet for en kaffeprat, og flere ble det utover kvelden. 






 

 

Brystkreft fase tre. Uka før stråling!

Jeg ser meg i speilet og kan konstantere at håret tar til å vokse. Det er veldig lyst og jeg tipper at det er tre eller fire millimeter langt. I dag er det fire uker siden jeg brukte høvelen og glattbarberte  hodet sist.

Jeg har blitt tøffere til å gå mer med lue eller ingenting på hodet ute og blant mindre forsamlinger nå.  Det er deilig å slippe parykken, men det er likevel den jeg føler meg mest vel med. En kveld var jeg på årsmøte i drosjenæringa, og etter utallige hetetokter der hodeskallen var glinsende våt opptil flere ganger dro jeg tilslutt av den kløende og stikkende parykken midt under middagen. Jeg hevet glasset høyt og skålte med mine mannlige kolleger som var forståelige og oppmuntrende i sine støttende utsagn. Sidemannen min derimot var ute å innhalerte litt frisk luft som han sa, og var ikke oppmerksom på hva som hadde skjedd, så jeg dunket han i siden og rakte frem hånda og presenterte meg som Tove da han satte seg ned igjen. Et måpende uttrykk før et stort glis etter et utbrudd på ekte noedlennings vis "E kjente deg faan ikkje igjen!" fikk fram latteren i oss alle. Jeg var ikke den eneste med en hårløs isse i dette selskapet.

En annen dag bestemte jeg meg for å bli med på trening i bassenget. Jeg tok på meg lua og la i veg med badetøyet i en pose. Badehetta lot jeg bli igjen hjemme. Allerede i garderoben kjente jeg på følelsen av å være naken, selv med badetøy på. I bassenget like så. Gudskjelov så er jeg ikke så sjenert av meg. Jeg hoppet uti og tok noen svømmetak både over og under vann. Det var rart å ikke kjenne håret flagre i vannet, men faktisk deilig også. Bortsett fra når jeg ser meg selv i speilet, så føles det greit og være hårløs. 

Noen møter og sangkvelder var tidsfordrivet denne uka, og jeg greide meg sånn noenlunde uten de store tabbene. En syns jeg likevel jeg vil nevne, da jeg skulle forsvare min jobb som kasserer i korforbundet Vestoppland. Bare for å illustrere at tankene ikke nødvendigvis er på plass hele tiden. Jeg skulle fortelle at i hjemkommunen min, er vi med i prosjektert " krafttak for sang" men i steden sa jeg "krafttak for kreft". " Nei Tove, ikke det det dreier seg om nå", kom det et steds fra i salen. Jeg kjente rødmen bre seg oppover, samtidig som svettedråpene slåss under parykken. Jeg klarte selvfølgelig ikke annet enn å le selv. 

Dette utsagnet bringer meg over på neste tema jeg tenkte jeg ville si noe om. TV programmet "Krafttak hos Kloppen" fikk over 6000 nye kreftvenner som gir 100 kroner i måneden til kreftforskning. Jeg syns det var både rart og flaut å se seg selv på TV, men i dag er jeg faktisk stolt over å ha deltatt. Det kom blomster på døra fra produksjonen og takkekort fra Kreftforeningen. Du kan se linken til klippene under bildet.

Krafttak for kreft og russens innsats som bøssebærere bare i Valdres fikk et resultat på 92194 kr og det er en dobling i forhold til året før.  Det er virkelig flott at så mange ønsker å bidra, og kanskje har alt fokuset rundt kreft med folk man kjenner, i tillegg til spontane aksjoner som for eksempel konsert, Facebook, avis- og ukebladomtaler rundt blant annet Barnekreftforskningen også vært en medvirkende årsak. Facebook aksjonen med antall likes og kommentarer har også vært en kjempe suksess og innbragt millioner. Alle bidrag monner og jeg må innrømme at det først nå er noe jeg faktisk ønsker å prioritere.

Nå har jeg startet med strålebehandling på Gjøvik, og det går bra. Detaljene rundt det får du i neste innlegg.



https://www.facebook.com/Kreftforeningen/?fref=ts

Brystkreft fase 3. Eksamen

Det er så deilig å kjenne at kroppen begynner å normalisere seg. Til og med hetetoktene er litt mindre hyppige, hvertfall hvis jeg passer på å være tynnkledd. De nye ullgenserene for denne vinteren, får bare ligge der ubrukt.

Torsdag 16 mars satte jeg nesa mot Lillehammer. Dagen dreide seg om å prøve få oversikt over de viktigste stikkordene rundt tema for eksamen. Jeg ringte Stasjonen hotel undervegs og fikk bekreftet at jeg ble alene på rommet. Jeg trives godt på dette overnattingsstedet på grunn av både pris, atmosfære, sentralt beliggende, gode senger og ikke minst frokosten. Noe skuffet ble jeg, da jeg likevel hadde fått en romkamerat. En dame fra Danmark lå i den ene senga og hvilte. 

Vi hilste og fant raskt tonen, men det gikk ikke lenge før jeg skjønte at hun hadde utfordringer med seg selv og livet sitt. Utadvendt som jeg er, spurte jeg om hvorfor hun var her og om hennes familie. Det var kompliserte greier, og jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke hadde spurt, for jeg må medgi at fokuset på eksamen ble satt litt i bakgrunn. 

Dama ville flytte til Norge vekk fra sin søster og søsterdatter, da de ikke var normale! De ville nemlig at hun skulle gifte seg med en mann som har fem barn og det vil hun ikke. Hun liker ikke mannen og sier at søsteren  vil dette som en hevn for et eller annet. Skjønner du? Jeg gjorde mitt beste for å skjønne hva hun snakket om, men det ble bare verre og verre. Jeg lå på senga med eksamens notatene i hånda, men ble avbrudt med nye forklaringer og spørsmål stadig vekk. Plutselig spurte hun om jeg stod i ledtog med søsteren. Vel, for å ikke hause opp stemningen så sa jeg selvfølgelig nei som sant var, selv om det kunne vært interessant å sagt ja. He He. 

Jeg foreslo at hun trengte litt søvn, og lot hun få være i fred og gikk deretter ned for å lese. Hun sov da jeg kom opp igjen, og jeg skal love deg at jeg var så stliie som jeg kunne i håp om ikke å vekke henne heller. Det ble ingen TV titting denne kvelden!

Om morgenen var hun tidlig på beina, men jeg lot som jeg sov, og stod opp først da hun gikk ned til frokost. Jeg sov godt hele natten, tok en lang frokost og var merkelig nok klar for eksamen. Det var en interessant oppgave. Jeg skrev og tok ofte pauser, for jeg ble sliten i hodet og ryggen verket mer og mer utover dagen. Jeg skulle så gjerne lagt meg i utstrakt positur, men jeg beit tenna sammen og fortsatte. Parykken var på i en time, deretter ble det lue. Jeg måtte lette litt på hatten når de verste hetebølgene slo inn, men da tok jeg en ny pause og måtte luftes igjen!

Det er som jeg skrev i oppgaven, at det først er når viljen er tilstede at vi kan lykkes. Hodet må være med! Mitt satt i allefall på plass, og med en time utvida eksamenstid klarte jeg å fullføre og besvare en oppgave jeg er fornøyd med, på tross av alle omstendigheter.

Borte bra, men hjemme best. Det var herlig å komme hjem og bare synke ned i stolen, og vite at ingen oppgaver ligger og venter. Noen møter ja, men ikke viktigere enn at jeg kan si nei. Dagen etter var blank. Jeg sov lenge, og gikk så ned i kjelleren. Opp og ned tolv ganger som oppvarming, med en pustepause midtveis. Trimrommet  og utstyret fikk stifte nytt heskjentskap med meg etter mange måneder fraværelse. Svett og fornøyd ble det etterhvert både en dagstur på hytta i finværet, med en passe lang gåtur og litt hobbysysler i heimen utover kvelden.

Det er en annen følelse å kjenne at man er blir sliten av fysisk utfoldelse, enn å føle seg sliten av ingenting. Det skal være målet mitt heretter. Det er nå jeg har sjangsen til å gjøre det. Jeg håper noen gir meg et spark i baken om motivasjonen synker, for det vet jeg av erfaring at den vil gjøre. 

Tilslutt i dag vil jeg takke alle dere som leser innleggene mine, og gir meg positive tilbakemeldinger på det. Det er så oppmuntrende og støttende gjennom denne epoken som brystkreft operert. Legene sier at jeg pr. i dag er frisk og at etterbehandlingene er ment forebyggende. Cellegiftbehandlingen har gjort forandringer med kroppen min som jeg må leve med, men det bør være mulig å bli sånn bortimot så god som ny!

Tusen takk for lua Solveig




 

 

 

Brystkreft fase 3. Lettelse

Den blide hyggelige kirurgen som tok imot meg på Brystinstituttet beklaget forsinkelsen og bar ikke preg av å ha det travelt, selv om det nærmet seg arbeidstidsslutt. Hun var interessert i å høre på meg og syns det var flott at jeg tok kontakt.

Jeg vet ikke hva det er med leger, men alle er så kalde på hendene? Attpå til er de klar over det også, for de beklager det alltid! Fingrene hennes fant min nye kul og snart hadde jeg et markert kryss med en ring rundt kulen. Hun skjønte min bekymring og ville at  jeg skulle ta ultralyd med det samme.

Jeg la meg på benken i rommet hverandre over gangen, og inn kom det en velkjent kar fra forrige ultralyd. Han var like snakkesalig som sist, på sitt dansk-norske språk. " Ja, her er det en kul, men den ser da helt fin og harmløs ut!" Han bevegde apparatet frem og tilbake, mens han snakket med seg selv, samtidig som han spurte om været og min lange kjøretur. Jeg var i grunnen helt avslappet i kroppen, men må innrømme at tårene rant av glede og lo da han for andre gang spurte om jeg hadde gått i søvne eller ramlet ut av senga, for dette var en helt vanlig blåkul, som han sa.

Jeg tumlet meg opp av benken og inn til kirurgen og sykepleieren igjen. Stemningen var litt løsere nå og vi var like glade alle sammen. Jeg fikk likevel en ny kontrolltime i fall om kulen ikke var vekk innen påsken. Legen hadde ingen forklaring på hvorfor kulen hadde oppstått, men sa at det kunne være cellegiftbehandling som kunne føre til små betennelser eller sprengte blodkar og lignende. Jeg var uansett lettet og glad.

Dagen etter var det sykehuset på Gjøvik som stod på agendaen. Det var tid for oppstartsamtake med legen og CT undersøkelse ved stråleenheten. Det er ingen sak å komme hit. Smurte brødskiver, kaffe og vafler står framme, og det er bare å forsyne seg. Jeg møtte kjentfolk og praten gikk, mens jeg ventet. 

Legen var fra Tyskland, men snakket godt norsk. Praten gikk om løst og fast rundt strålebehandlingen og ellers. Hun tipset meg blant annet om å drikke eller skylle munnen med Salviete for å bedre mine plager i munn og hals. Slimhinnene får hard medfart av cellegiften og salvie kunne ha god effekt. Jeg skal passe meg for å bruke kosttilskudd med antioksidanter, for de produktene kan inneholde østrogen og det skal jeg ikke ha! Etter strålebehandlingen skal jeg begynne på hormon tabletter med anti østrogen, nettopp for å hindre at hormonene skal bidre til å danne nye kreftceller. En ting er sikkert. Man får mye informasjon hvis en bare lar det synke inn!

Lenger bort i gangen var det klart for CT-undersøkelsen. To ragiografer tok i mot meg. Sko og klær "ovabeltes" skulle av. Deretter var det å legge seg på benken. Armene bakover, kneputer og andre skulle tilpasses. Så skulle jeg øve på å trekke pusten med brystkassa,  og holde så lenge jeg klarte. 8 sekunder!!! Jeg ble flau, men muntre ansikter sa at det går bedre etter hvert. 25 sekunder bla andre forsøk og hele 50 på det siste. Målet var hele tiden å trekke pusten og se en søyle stige til innenfor en ramme, for så å holde den der uten å slippe pusten. Søylen må nemlig være innenfor det markerte feltet for det er kun da at strålingen skjer. Målet er å holde i ca 30 sekunder hver gang inntil vi er ferdige.

Etter noen øvelser kom legen inn, og skulle markere opptegning og tatovering for selve stråleområdet som maskinen skulle stilles inn etter. Tre prikker ble tatovert, og de vil jeg ha som et minne resten av min levetid. Når oppregningen var ferdig gikk radiografene ut av rommet og selve bildene kunne tas. Jeg ble foresten tatt bilde av med et vanlig kamera så og dette var på grunn av kvalitetssikringen. De vil absolutt at det er rett person som ligger på benken siden strålebehandlingen er tilpasset til hver enkelt person.

Etter en halv times tid var det klart og jeg kunne reise hjem. Om en uke starter det hele og det skal bli godt å komme i gang. Nå er det tid for å lese til eksamen i psykisk helse for barn og unge. Jeg har snaue to døgn på meg!




 

 

Brystkreft, fase 3. Besøk på #stråleenheten!

Torsdag 9 mars var det obligatorisk informasjonsmøte på stråleenheten på Gjøvik. Datteren min har bursdag, men fokuset er dessverre kreftbehandling. Den "ny oppdagede kulen" kjennes fortsatt, og i bilen nedover ringer jeg brystinstituttet! Når ikke de ringer meg, ringer jeg dem!

En hyggelig dame svarer at joda, jeg er satt opp på time på førstkommende tirsdag. Siden jeg er satt opp med samtale med en kirurg så var dette første mulighet. Skuldrene senket seg, og jeg lente meg tilbake i sete og slappet av. Du verden hvor glad jeg er for at jeg ringte! Må jeg si mer?

Jeg tenker tilbake på onsdagskvelden. PopKorn, damekoret jeg synger i deltok på museumet og feiringen av "kvinnedagen". Det var mange fargerike damer og mye god mat. Det var taler og sang som berørte, og alle var så glade! Den selvskrevne sangen av Caroline, om da hennes autistiske sønn måtte flytte bare 12 år gammel, berørte meg veldig. Vi har alle våre utfordringer. I festsalen var det mange som sikkert hadde flyktet fra krig og elendighet, og kanskje var det flere med andre utfordringer der. Likevel, det var smil og latter og glede. Når en kurdisk mann startet å synge, var det mange som kastet seg ut i dansen. Jeg ble sittende å se. Lysten til å delta ble stigende, men jeg var absolutt varm nok. Det var rytmer, løsrivelse og bevegelser mannfolk bare kan drømme om! Jeg var høy på livet da vi dro hjem. Rett og slett glad!

Vi var fem damer som var kalt inn på stråleenheten. Jeg var antagelig yngst, og den eneste som hadde vært gjennom cellegiftbehandling. Men det var interessant å se og lære om kreft. Programmet for legesamtale, CT og behandlinger med dato og klokkeslett lå klart i mappa mi. 15 behandlinger skal jeg ha, og tirsdag i påskeuka er jeg ferdig! Du verden som jeg ser fram til det!

Jeg gruer ikke for behandlingen, men lurer på om jeg vil klare å ligge med armene bakover, puste inn med brystkassa slik at den heves,for så å holde pusten så lenge jeg klarer. Dette kalles pustestyrt behandling. Pusten gjør rommet mellom hjertet og brystveggen større, og dette gjøres for å skåne hjertet mest mulig. Strålinga skjer fra to sider, men på skrå slik at det hovedsakelig bare er selve brystet som blir bestrålt. Vi kan bli litt solbrente, og skal ikke utsette oss for direkte soling på minst et år. Akkurat det skal gå fint, for toppløs sesongen har vært over i mange år for min del! 

Vi ble oppfordret til å være i aktivitet og gå turer, men samtidig hvile. Jeg har bestemt meg for å se på det som rekreasjon, og kommer ikke til å reise fram og tilbake. Jammen vil jeg være byjente i 3 uker! 

Men i dag blir det nok en spennende dag. Det er tid for en tur på brystinstituttet. Selv om jeg ikke får et svar på kulen i dag, så regner jeg med at legen har noen kloke ord å si. Tvi tvi.




 

Brystkreft. Fase 3. Snakk om følelser!

Mandag, ukas første dag. Jeg våknet og tenkte "hva er det som venter meg denne uka"? Jeg var spent og  forventningsfull, og gledet meg til å stå opp og kjenne bedring fra dag til dag. Men dagen som forsåvidt startet så bra, opprandt i tårer og vonde tanker!

Sola skinte og jeg hadde en kaffeavtale om det nye prosjektet mitt. Sykdom spolerte avtalen, og denne gang var det ikke meg det gjaldt. Men jeg bare måtte ut. Jeg hadde ikke sett andre  folk enn mine egne på fem dager og det er veldig uvanlig for meg! Jeg trosset kvalmen, tok på meg den nye parykken og dro! 

En samtale med en venninne gjør godt! Tenkte tanker får ofte nye perspektiv når du snakker om dem. Det er nesten som du ser deg selv utenfra samtidig som nye impulser dukker opp. Nesten litt mentaliserende. Vel, et par timer var nok. Sofaen hjemme kaller. Jeg trenger å hvile. 

En test på Facebook sier at året 2017 vil gi meg lykke og god helse, og at mine skader vil bli leget slik at jeg vil kunne slippe ut pusten igjen! Du verden den var midt i blinken! Jeg ble så glad! Hallo, det er da bare tull disse testene tenker du sikkert nå, og det er jeg da fullstendig enig i. Men likevel, tilfeldig eller ikke. Jeg velger alltid å gå for den beste løsningen. Tenke positivt og bite fast i det halmstrået som dukker opp! Vi trenger det! Jeg trenger det. 

Litt senere sitter jeg på kontoret, rommet mitt, og snakker i telefonen. Med hvem husker jeg ikke, for brått så bare kjenner jeg at nakkehårene reiser seg. Jeg mister nesten pusten og kunne ikke blitt mer overrasket om noen hadde gitt meg en knyttneve midt i panna. En kul! En ny kul Fem seks centimeter ovenfor forrige kul. Verden raser litt sammen i noen sekunder. Fingrene mine søker! Joda der kjenner jeg den igjen. Jeg avslutter telefonsamtalen med Gud vet hvem og går på badet, og river av meg genseren. Nei, ingenting å se! Jeg går ut i stua til Bjørn. Jeg må ha sett ut som en sint okse, for han kryper litt sammen i sofaen og spør "hva er det?", mens jeg målbevisst går mot han. "Kjenn her! Hva er det?" Sier jeg, som om han skulle vite det! 

Det et Bjørn som er den pessimistiske av oss, men denne gangen sier han at det sikkert bare er en begynnende kvise eller et eller annet! Som en zombie finner jeg en penn og går tilbake på badet! Jeg tegner rundt det jeg mener er en kul og møter tilslutt mitt eget blikk i speilet! Tårene renner! Jeg er kvalm, redd og for en gangs skyld, satt helt ut av spill. 

Tankene surrer, det er akkurat som om de er svarte piler som skytes ut på kryss og tvers! Intet mønster, bare helt vilt. Jeg kjenner på kulen. Utforskende. Igjen og igjen. Fornuften begynner så smått å innhente meg igjen. Ingenting stemmer med at en ny kreftkul skal dukke opp nå! Det er for tidlig! Det er en uke siden siste cellegiftkur, og jeg har fortsatt giften i kroppen som dreper kreftcellene! Jeg sier til meg selv at detter ikke noe å ta slik på vei for! Men i morgen vil jeg til legen. Jeg vil ha et svar på hva dette er. 

Jeg skriver en melding til legen, min for første gang i livet, og ber hun ha en tid til meg i morgen, og setter meg tilbake i stolen for å se på "Petter uteligger på tur med rusmisbrukere". Bjørn maser nok en gang om at to av bikkjene har stukket av, men jeg er nok likevel ikke helt på plass. Jeg er urolig og stressa og ute og lytter og roper på bikkjene gang pågang, og har innsett for lenge siden at jeg ikke vil klare å gå og lete. 

Omsider dukker hundene opp. Etter to timer! Det er bek mørkt og 12 kuldegrader ute. Hundene er fulle av is og  snøklumper. Jeg blir så glad, og tar de med i badekaret for opptining, og jeg kan ikke annet enn å le. Litt etter ringer legen! Hun gjør et unntak sier hun, og jeg er så takknemlig. Jeg kan legge meg og det rare er at jeg faktisk sovner fort.

Neste morgen ser jeg et blått merke der avrisset med pennen er! Slik var det ikke da jeg oppdaget svulsten! Fornuften har seiret. Jeg klarer å skyve det til side. Jeg bestemmer meg for å ta det med fatning. Nå skal det utredes. Fastlegen min er på kurs, så det er en turnuslege som roper meg opp. Hun er behagelig, blid og velvillig innstilt slik en lege bør være. Jeg forteller og viser henne kulen. Hun kjenner den også. Den er ikke så stor og heller ikke slik den første var, ujevn og litt knudrete. Nei den er mer rund og glatt. Mer som en begynnende kvise. Legen ringer brystinstituttet og får beskjed om å fakse en henvisning. Jeg drar hjemover, med en forventning om at noen ringer og sier jeg skal komme, men telefonen er og forblir stum. 

Norsk helsevesen er bra, veldig bra. Men det kan alltid bli bedre! Hvis du har bilen på verksted, så går det ikke lenge før vi får en epost om å svare på spørsmål om hvordan vi opplevde vårt siste besøk. Kanskje noe å tenke på i helseetaten også? For når det kommer til stykket så er det helheten av alt, som teller. Skal vi bli friske så må det også gjelde på det psykiske planet. Vi må snakke om tanker og følelser og hva vi ønsker. En lege er ekspert på selve sykdommen, men det er jeg som er ekspert på kroppen min!

Jeg hadde et spørsmål i hodet etter at jeg gik ut fra legen og det var. Når? Når skal jeg til Brystinstituttet? I dag? I morgen? Neste uke? Tenk om noen bare hadde ringt og sagt at, jo du får en time en gitt dato med en begrunnelse om hvorfor, og samtidig en beroligende prat om at det går bra å vente disse dagene? Jeg takler det. Jeg er sterk, men hva med andre? 






 

 

Brystkreft fase 3. Vendepunktet

Jeg våkner tidlig og blir liggende å tenke. Det er søndag, det snør og for bare noen timer siden så jeg meg selv på TV. Huttetu!

Mange tanker raser rundt i hodet. Glemt er magevondten, oppblåstheten, kvalmen og den ekle følelsen innvendig for øyeblikket. Ja, hva skal jeg si? Hva tenker jeg? Jeg vet ærlig talt ikke. Programmet var fint. "Krafttak hos Kloppen" var koselig, lærerikt og underholdene. Mange sendte "Håp" til 2277 og ble en kreftvenn. Det gjorde jeg, og kanskje du? 

Jeg visste ikke hva som kom. Et 90 minutter langt intervju, var strippet ned til bare noen minutter.     Jeg så meg selv le, med tårer i øynene og at jeg tok av meg parykken PÅ TV !!! Jeg ble berørt, jeg ble flau og jeg lo. Bjørn også. Det at de viste at jeg tok av meg parykken var noe jeg fryktet og hadde en magefølelse for, men som jeg innerst inne håpet ikke kom. Likevel, jeg er stolt og glad for at jeg sa ja til å delta. Nå skjer vendepunktet. Jeg skal ta tilbake kroppen og helsa mi! 

De tråe dagene er over. Det har øyeblikkelig gått en uke siden siste cellegiftkur. Immunforsvaret er på bånn, så nå går det forhåpentligvis bare oppover og framover! Det er så mange som heier på meg og det hjelper meg til å heie på meg selv. Det er hjemme jeg er meg selv. Jeg er grå i huden, blek og rett og slett stusselig. Jeg både ser syk ut og er syk, men det går an å gjøre noe med det! Jeg vil se fresh ut!

Så i morgen starter mitt nye prosjekt. Det vil ta tid, men målet er forandring eller egentlig forvandling. Fase tre starter, og snart er det tid for strålebehandling. Infomøtet blir på torsdag!  Det er fortsatt spennende dager jeg går i møte, og det er viktig å leve så normalt som mulig. Det ble poengtert av flere i programmet i går. Det er min strategi!

 




 

#Brystkreft fase 2. De tråe dagene!

Det er best å være i vigør. Ha noe å drive med! For det er når du setter deg ned du kjenner at du ikke er som før. 

Men jeg ønsker ikke klage. Bare prøve å la deg få et lite snev av hva vi i min situasjon går igjennom. Hetetoktene er ubehagelige, men ikke det værste. De kommer helt ut av intet. Det kan sikkert mange i overgangsalderen nikke gjenkjennende til. Hos meg kommer varmen innenfra, muligens fra mageområdet som en liten flamme som sprer seg oppover og utover i armene og tilslutt i hodet. Om jeg har parykk, lue eller ingenting på hodet, spiller ingen rolle. Jeg blir kliss våt. Jeg har gjerne noe tørkepapir og tørker av, men det stopper ikke før kroppen selv bestemmer. På det mest ekstreme renner det faktisk noen dråper ned i panna og ansiktet. Like plutselig er det over og da tørker det opp av seg selv. Men så blir det kaldt og jeg hiver meg rundt etter lua. Jeg lurer iblant på om det lukter svette av meg, men ingen har rygget unna enda.

Det verste i disse dagene er at kroppen ikke fungerer. Magen er ugrei. Jeg er oppblåst og får ikke gått skikkelig på do. Det er mildt sagt noe dritt! Jeg er egentlig ikke så veldig kvalm, men er det jeg kaller kvalmsulten. Jeg har en søtlig smak i munnen og litt av og til litt halsbrann. Brus er forferdelig hvis det ikke er iskaldt og vann smaker som doven utblandet solo eller noe. Men jeg må drikke vann så det blir da noen slurker nå og da. 

I stad fikk jeg leamus i rompeballen. Det var nesten bare morsomt, men leamus eller svak biverering innvendig og litt hist og her, er ganske vanlig. Men det er ekkelt når det nesten kjennes ut som hjertebank. Det er derfor jeg syns det er best å være i aktivitet, drive med noe, snakke med noen og lignende. Hvis jeg bare hadde orket. I dag er ikke dagen, men jeg har et håp om ar det blir bedre i morgen. 

Jeg har litt vondt i armen også. Cellegiften har nok preget en blodåre og blitt litt skadet. De sier det vil lege seg selv med tiden, for det er en egenskap blodårer har det å reparere seg selv. Det er snart en uke siden jeg merket det og det har blitt bedre.



Når du ikke har ork til å gjøre noe så kan jeg jo lese litt, tenker du kanskje. Ja litt. Det blir noen korte økter. Jeg er ikke fortrolig med noen av brillene mine. De nyeste kjøpte jeg rett før jul, men da jeg ville klage fikk jeg beskjed om at cellegiften kan utgjøre noe av skylden. Så jeg må vente. 

Men i går fikk jeg en ide på et prosjekt som jeg skal prøve å få til. Det blir spennende og se, mer vil jeg ikke røpe enda. Lørdagskvelden blir det spennende, flaut, skummelt, interessant og kanskje morsomt å se seg selv på TV. Hvertfall når du ikke helt vet hva som kommer. Jeg støtter kreftsaken og kommer til å bli en kreftvenn for alltid. 

I morgen spår de sol og pent vær. Da skal jeg ut å gå og håpe på at energien kommer smått om send tilbake. Det blir sikkert bra. Det er viktig å være optimistisk. 

Brystkreft fase 2. Siste kur !

 

 

Endelig er dagen kommet. Det er mandag 27 februar, og tid for den siste av mine 4 cellegiftkurer. Jeg våkner før klokka ringer. Ute er det grått og overskyet, og det har kommet litt snø gjennom natten. Jeg er spent, glad, men også litt redd for jeg vet det blir noen timer eller dager fremover som gjør meg dårlig. Det skal nok gå fint, men jeg hater å være så redusert.

Medisinene jeg skal ta har jeg funnet frem, men likevel glemmer jeg å ta de. Vi setter oss i bilen og kjører. Litt borti veien kommer Bjørn på at han har glemt mobilen sin! Vi må snu, for det er viktig at han har den tilfelle Riksen skulle ringe. Først når Bjørn kommer ut igjen i bilen husker jeg på medisinene og da er det min tur til atter å låse opp døra! Ja, ja det er godt vi husket, før vi kom for langt avgårde.

På labben er det kø, men etter 10 minutter er det min tur. Jeg vil ta prøven i høyre arm og sykepleieren sier at da får jeg den beste utsikta. Hvis vinduene hadde vært rene vel og merke da, sier hun. "Da skulle du sett mine" sier jeg, mens vi begge ler. Deretter forteller hun at hun har gipsplater i taket hjemme som er malt, og at en håndtverker hadde sagt hun  skulle male taket igjen når det ble skittent. Men hun vasket det og nå satt hun i sofaen, og bare så på sitt skinnende flotte umalte tak. Du verden hvor mye man kan snakke om på et par minutter!

Etter en god frokost i kantina, bar det videre inn på kreftenheten. Der var det også kø, og nesten for få sitteplasser! Jeg kjente igjen flere fra venterommet på labben. Plutselig kommer en  hetebølge skyllende over meg som vanlig, men nå måtte bare parykken av! Det hjalp noe. Ikke som da jeg etter en skitur og et besøk hos en eldre dame vi kjenner, til slutt satt i stillongs og BH!  Huff, det er nesten tragikomisk. 

Endelig kommer legen. Vi snakker om hvordan jeg føler meg og hvordan det har gått etter forrige kur. Blodprøvene er fine og det blir full kur denne gangen også. Vekta viser en kilo mer enn forrige gang og hun sier at det er veldig vanlig for veldig mange. Hmm...  Jeg liker det ikke. 

Det blir et dobbeltrom denne gangen også, og der ligger det ei blid snakkesalig dame. Skravla går fra første sekund. Vi ler, vi flirer og har med oss humoren. Men jeg kjenner jeg blir litt ydmyk når hun forteller sin historie. Hun har kreft i bukspyttkjertelen og tålte ikke den harde kuren, så nå er det en ny variant. Hun vet ikke om hun overlever sommeren. Huff hvorfor skal det være sånn? Jeg må svelge mange ganger og tørke tårer, men brått så ler vi igjen. Det er sånn livet er. Det går opp og det går ned.

Veneflonen settes på første forsøk i dag. Det svir mer enn vanlig, men de er fornøyd. Etter en stund kommer sykepleieren med posene mine. Jeg orker ikke tenke. Vil bare ha det overstått, og vi skravler og ler og har det egentlig helt Ok. Jeg tar noen bilder og får hjelp til noen av meg selv. Det er kjekt med minner, selv om det ikke bare er gode. 

 


Jeg er ferdig! Vi rekker en liten tur ned på CC før timen hos frisøren. Jeg kjenner allerede virkningen ned i beina, men skynder meg inn og får tak i noe jeg sikkert ikke trengte i følge Bjørn.     På Kleppes har de fått den ene av tre parykker jeg valgte ut. Jeg ble ikke veldig fornøyd, men syns den er bedre enn den jeg har fra før. Agnete stusser og fikser og det blir greit. Men nå vil jeg bare hjem. 



På veien møter vi Kine som vil gi meg et ullteppe fra Ull og Omtanke Valdres. Det er flott! Mange personer har strikket små lapper som Kine har sydd sammen, for å gi til kreftpasienter. Jeg blir rørt og takknemlig. I tillegg fikk jeg en lue Kine har strikket til meg. Når vi kjører videre er det med lue og pledd på meg og jeg sovner til vi er hjemme.



 Resten av ettermiddagen og kvelden tilbringes på sofaen. Jeg er uvel. Virkningen er merkbar, men det går greit. En kvalmestillende og to Paracet hjelper litt. Natta går greit, men jeg bader i svette flere ganger og må opp et par turerpå do. Klokka seks er det slutt. Natten er over og da blir jeg liggende å tenke. IPaden tas fram og jeg begynner på dette innlegget på bloggen min.

Nå er 10 kilometeren for kvinner i Lahti i gang og vi heier på Bjørgen, og tar dagen som det kommer!

Brystkreft fase 2. Hyttekos!

Det var utrulig godt å reise på hytta. Vi har nemlig ikke vært her siden jeg fikk diagnosen. Det igjen betyr at formen ikke er så verst alt tatt i betraktning, og det er jeg svært glad for.

Sist mandag dro jeg til Gjøvik, til Kleppes frisør. Jeg skulle nemlig hente meg en ny parykk. Stor ble dermed skuffelsen da den ikke var kommet. Men litt stuss av den eksterende samt noen gode råd, gjorde at jeg ikke syns turen var bortkastet. Men dagen ble lang siden jeg dro videre til et styremøte på Gran i NK Vestoppland. Parykken var på helt til en ny hetebølge kom kastende over meg, i ren refleks dro jeg av meg skjerfet og parykken fulgte med. Om jeg var varm, ble det ikke akkurat kaldere da! Resten av møtet foregikk uten parykk! He he. Jeg lånte sofaen litt før jeg dro hjem og tirsdagen kom og gikk med en avslappende Tove på sofaen. Forresten så modda jeg meg i vegen på morsmålsdagen og var med å sang tre sanger med sanglaget. En koselig stund var det.



Onsdagen tok jeg fram mine nye ski og dro på Eggeåsen og prøvde skiløypa for første gang. Det var trivelig. To biler på parkeringen og helt stille. Sola skinte og formen var god. Hundene fikk springe løs, men de holdt seg ved meg og ventet. Det gikk nemlig ikke fort. Jeg pustet og peset, men tok det med ro og bare nøt. Å se hundene så glade og forventningsfulle samtidig med det praktfulle været, er bare topp. Jeg aner ikke hvor kort eller lang løype jeg gikk, men jeg var fornøyd. Hundene måtte i bånd da vi nærmet oss parkeringa, for jammen kom det flere.

På ettermiddagen tok jeg også fram trekkspillet for første gang siden operasjonen. Det var morro. Jeg tenkte det må til litt oppfrisking, siden jeg har gått i bresjen for å lage et "husorkester" på samfunnshuset. Det blir spennende og se hva vi får til, men  det må nok vente til formen igjen er stigende etter siste kur. Det blir på mandag. Gjett om jeg gleder meg til å bli ferdig med det jeg har kalt fase 2 i denne bloggen! Jeg får tårer i øynene av bare tanken.

    



  

Nå har det starta å snø, men det gjør ingenting. Det er bare å kle på seg, for ut skal jeg. På mine nye ski. En liten runde nok en gang. Inne her går det ikke an å være lenger, for Bjørn fyrer. Jeg har kasta både bukse og sokker her jeg sitter og, forbipasserende tror sikkert det er en kar som sitter her ved vinduet!  

Det hender vi har det litt morro da! Det lå plutselig et langt hår på stuebordet og jeg så på Bjørn og spurte " hvem er dette sitt da?" sa jeg. "Nei det er nå ikke mitt da" svarer Bjørn litt undrende. "Nei vel, det er nå hvertfall ikke mitt da" sier jeg mens jeg peker på mitt nakne hode. 

Ha en trivelig helg der ute! 

 

 

Brystkreft fase 2. Hipp hipp hurra!

Det er mørkt ute og jeg kan puste ut og slappe av! Jeg har bursdag i dag og jeg er 51 år! Barn og barnebarn har reist, og en time på øyet gjorde godt. 

Jeg sitter å reflekterer litt over livet. Hva jeg tenker på? Alt og ingenting. Først og fremst er jeg glad for at jeg har blitt så gammel, men jeg skulle gjerne skrudd årene tilbake for det er sant som de sier. Det er nå det virkelig går fort!

Jeg ser på et bilde fra i fjor da jeg fylte 50 og tenker. "Hvem skulle trodd at jeg et år etter skal sitte i samme stol, ha brystkreft og være skallet"? Det er tøft, og hvis du lurer så hater jeg nesten mer det å være skallet, enn å ha fått selve sykdommen. Og ja jeg vet det kommer tilbake! Men det er faktisk i skrivende stund at jeg føler savnet. Men i dag har jeg faktisk gått uten lue og parykk selv med litt besøk. Det er for varmt med disse hetebølgene som kommer og går, ofte  med bare noen minutters mellom rom. 

Jeg har sluttet å se meg i speilet når jeg går forbi. Men om morgenen, da ser jeg etter om det har forsvunnet mer. For jeg har fortsatt hår på armer, ben og øyebryn og vipper. Men likevel, Katrine takk for at du overtalte meg for 17 år siden og tatovere øyebrynene mine. Det syns faktisk litt enda, og selv om hårveksten forsvinner så, vil jeg ha øyebryn uten å måtte sminke meg!! Og det er jeg veldig takknemlig for.

På hodet er det skjeggstubber på 2-3 millimeter og litt flekkvis med bare dun. Jeg er stadig i tvil om jeg skal fjerne det eller se om det er det nye håret som kommer? Mest sannsynlig er det ikke det, for om en uke bærer det avgårde igjen. En siste dose med cellegift! Håper jeg da! 

Men jeg tar meg en tur nedover i morgen også, for jeg skal nemlig få en ny parykk. Forhåpentligvis en jeg vil trives mer i? Det gleder jeg meg til. Men først skal jeg hente bursdagsgave fra meg selv og Bjørn. Det ble nemlig felleski! Gleder meg til å prøve de!

Ellers så skal jeg bare slappe av og nyte dagene som kommer! Jeg fatter ikke hvor di tre siste måneder har blitt av? Kanskje skal jeg prøve å spille trekkspill igjen og kanskje gitaren? Lese pensum, gå på ski, ut med hundene! Jeg vet ikke. Jeg tar en dag av gangen og ser det an. Men en ting er sikkert ! Sofaen skal bare brukes til hvile, mellom gjøremålene så lenge jeg klarer. Ha en god kveld! Forresten! Tusen tusen takk for alle gratulasjoner! Jeg er overveldet! Etter mer enn 500 så måtte jeg gi opp å svare hver enkelt. Det blir bare likes😘




 

Brystkreft fase 2. Jeg er såå glad!

Whow! Jeg er så glad. Jeg klarte det! Min første individuelle oppgave i studiet i psykososialt arbeid er levert! Det har vært en hektisk innspurt de siste dagene. Jeg har nemlig vært mye bedre siden mandag og det gjør meg også glad. Men la meg starte med det aller viktigste, nemlig kreftaksjonens "kick off" hos russen!

Hege, kreftkoordinatoren i Valdres hentet meg og sammen dro vi til Valdres videregående. Der møtte vi Martine fra Kreftforeningen og to blide jenter fra russestyret. Det tok ikke lang tid før russen kom slentrende inn i gymsalen, og det var stor oppslutning. Martine, 19 år, fortalte om mammaen sin som først ble rammet av føflekk kreft og et par år etter ble det konstantert brystkreft. Hun fortalte på en varm levende måte, og vi ble alle berørt når vi fikk beskjed om å reise oss en etter en ettersom personen vi forbandt med ordet kreft poppet opp på skjermen.

Bestemor, bestefar, mamma, pappa, søsken, egen kropp, tante, onkel, venner, bekjente! Tilslutt var det bare en liten håndfull som fortsatt satt ! Det gir oss en trist beskjed. Vi blir berørt av kreft på en eller annen måte, en eller annen gang i livet alle sammen. Men det finnes håp, og det er at forskningen går fremover, både for å behandle, friskmelde og også det å kunne leve med uhelbredelig kreft. Det er nettopp det årets kreftaksjonen handler om! Russen vil være de som kommer på dørene våres i løpet av de to første ukene i mars måned. Jeg håper du tar varmt imot dem.!


 

Etter at Hege hadde fortalt litt om sin rolle som kreftkoordinator i Valdres, og at faktisk en del av stillingen hennes betales av innsamlede midler, så var det min tur. For de av dere som har lest bloggen min fra starten, så var det det jeg snakket om. Hvordan jeg oppdaget kulen. Hva som gikk gjennom tankene mine, og hvorfor jeg bestemte meg for å skrive om det gjennom å blogge. Jeg var ikke nervøs, men kjente at jeg berørte mange, og at jeg selv ble berørt. Jeg fortalte om ting jeg faktisk har forsøkt å legge bak meg, og det var sterkt å ta det fram igjen.



 

Tilslutt viste Martine en kort film der hun og moren hadde hovedrollene. Mamma og Martine. Du kan se den på YouTube og linken finner du her. 

https://youtu.be/ZPKlpyTCDDE

Det var en fin opplevelse, og jeg er takknemlig og ydmyk for å bli spurt om å delta. 

Jeg fikk en tilbakemelding fra Aurora, som har sin egen blogg, og har du lyst kan du også lese hva hun skrev her.  http://paaegneben.blogg.no/

Brystkreft fase 2. Jo takk det går ....

Jo, takk det går bra, begynner å bli et kjent svar når folk spør. Men det er selvfølgelig dager det ikke går så bra også. Slik som sist fredag.  Fjerde dagen etter  kur. Jeg våknet av vekkeklokka. For en gangs skyld måtte jeg opp og få drosjebilene ut i drift. Jeg var jo fortsatt alene, og sjåføren måtte få nøkkel, telefon og sine instrukser.

Jeg stupte i seng igjen og ble liggende og vri meg. Søvnen ville ikke innhente meg igjen. Ryggen verket og magen  rumlet, og jeg måtte på do. Ordentlig på do, og jeg angret at jeg ikke hadde tatt noe forebyggende for nettopp det. Kloakken var tett! Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette emne, men en ting er sikkert. Det skaper stort ubehag i tillegg til det andre.

Dagen ble stort sett tilbragt på sofaen. Hetetoktene kom og gikk og jeg sov etterhvert mesteparten av dagen. Bjørn ringte og sa operasjonen hadde gått bra, men at han nok ble over til lørdag. Det var godt å være alene, men heller ingen å mase på med hensyn til mat og drikke eller når hundene ville ut. Bjørn er flink med mat. Det skal han ha. 

Lørdagen var noe bedre, men formen elendig. Jeg gikk et par km i med hundene i møte med Bjørn, men ellers var også dette en veldig rolig dag. Studier fikk være studier og nok en dag ble tilbrakt i hver vår ende av sofaen.

Så kom søndagen og morsdag. Formen var enda litt bedre, og jeg ladet opp til konsert og kveldsmat med korene. Det hjelper på humøret at været er fint. Det kom noen på kaffe og tida gikk. Men formen er rimelig borte når du blir andpusten av å skjære opp litt spekemat?

Jeg dro til Slidre. Forventningene til kvelden var høye og jeg gledet meg. Gode klemmer og blide ansikter varmer. Synginga med damekoret PopKorn gikk bra. I pausen var det mat. God mat. Spekemat, laks og eggerøre, heimelaga syltetøy og rundstykker også kaker da. Mmmm jeg var sulten. Litt ble til mye og magen ville ikke spille på lag. Snart var det sanglaget sin tur til å fremføre sitt bidrag. Jeg tror jeg brukte de siste kreftene jeg hadde denne dagen. Gud så sliten jeg var! Jeg vurderte å reise hjem i pausa, men tenkte at jeg ville prøve å henge med på framføringa til sanglaget. Det svingte og gikk bra, men kreftene tok slutt. Beina ut i bilen var tunge og pusten like så. Det var trått. 

Når du er så sliten så tar det ofte lenger tid å komme til hektene igjen. Så i dag er det atter hvile på programmet. I dag er det fortsatt magen som er hovedproblemet, men det går vel over? Jeg orker ikke snakke mer om det nå. Gud jeg skal være glad dette er over. Det nærmer seg siste kur og det ser jeg fram til. Jeg håper virkelig at plagene da avtar. 

Men i morgen skal jeg ut igjen. Russen skal ha kick off med hensyn til kreftaksjonen og jeg har sagt ja til å delta. Det blir spennende og kanskje litt "skummelt". Jeg gikk noen runder med meg selv før jeg sa ja. Det er faktisk viktig å støtte kreftforskning og informere. Kanskje kan jeg bidra til et syn på at det å få kreft i dag ikke nødvendigvis trenger å være farlig? De har kommet veldig langt i dag, og lenger kommer de med bedre ressurser. Jeg vil i allefall hjelpe!



 

 

#Brystkreft fase 2. Dagene etter 3.kur.

Jeg sov godt hele natta. Dermed var første ettermiddagen verst. Noen timer. Kanskje var det fordi forventningene om at jeg skulle bli dårlig, for store? Kanskje er det kroppen som tilpasser seg? Uansett er det deilig å kjenne at jeg fungerer. Uten for mye smerter eller ubehag. Som et personlig minne tok jeg opptak av meg selv i ca en halvtime for å senere, i fremtiden å kunne huske hvordan det var på det verste. 

Tirsdagen startet som vanlig med havregryn med rosiner og melk. Deretter medisin.  Prednisolon. Mot kvalme og allergiske reaksjoner. Dessverre gjør det meg heller mere sulten raskere, men nå er jeg da i det minste klar over det. Dagen opprant uten at jeg egentlig registrerte det. Jeg var opptatt. Med å lese, med å sjekke Facebook, sjekke bloggen,  med å sitte litt på kontoret, med å sjekke e-post, med å føre regnskap for NK Vestoppland osv. Med ett oppdaget jeg at det var fellesøving med koret i Slidre. Jeg fikk plutselig lyst til å delta, selv om jeg egentlig hadde tenkt å holde meg hjemme. Trangen til å se folk, snakke, synge og le ble for stor. Jeg dro.

I det jeg kommer inn døra og ser de velkjente fjesene og får de hyggelige smilene og klemmene, kjenner jeg at det var riktig å dra. Det gir meg styrke og glede og noen timers flukt fra sykdom og tanker. Målet var å være der en time, men jeg ble til det var slutt. Deilig! Jeg fikk til og med en aha opplevelse da en venn spurte om jeg stadig fikk roser i kinnene helt ut av det blå? Han tipset meg om at det er kortisonen som gir meg disse hetebølgen som bare kommer. Det er fint å kunne utveksle erfaringer. Det gjør ting litt mer ufarlig og litt mer følelsen at vi er mange i samme båt.

Den andre dagen var det igjen tid for styrking av immunforsvaret med sprøyta i magen. På ettermiddagen kom smertene i ryggen sigende. Litt smertestillende og varmepute med roterende kuler hjalp godt. Jakke og sko kom på,og jeg halset av gårde på nok en korøving. Denne dagen med damekoret PopKorn. Jeg kom tre minutter for sent. Det vil si det trodde jeg, men denne gang var jeg en halvtime for tidlig ute. I blant går ting litt vel fort. Men det gikk bra. Sang er morro og på søndag skal det være et arrangement med mat og sang for de tre korene vi har i bygda!

I dag våknet jeg helt inntørket i munn og svelg! Om det kom av synginga skal jeg ikke påstå, men XyliMelts hjelper! Jeg fikk i allefall åpnet munnen såpass at jeg fikk sagt hade til Bjørn. I dag var det hans tur til sykehusinnleggelse. I morgen opereres det nemlig inn en "fistel",  en forsterket blodåre, inn i armen hans, som et ledd i en eventuell dialysebehandling. Så da får jeg stulle hjemme med mine søte små hunder, lese pensum og jobbe med en studieoppgave. Solen skinte inn i stua i dag og det tar jeg som et godt tegn! 



 

Brystkreft fase 2. Tid for 3.kur.

Jeg våknet varm og svett av vekkeklokka. Det var tid for en ny tur til Gjøvik og den tredje cellegiftkuren. Jeg gruet meg egentlig ikke, men var veldig spent på virkningen og timene etter.

Etter en rask dusj, litt havregryn, kaffe i koppen og vann på flaska så bar det av sted. Ute var det grått og trist, og faktisk litt snø i lufta. Jeg hadde som vanlig en stødig sjåfør, min kjære Bjørn, så jeg kunne lene meg tilbake og slappe av. Men det var ikke lett. Ikke var jeg trøtt, tankene svirrer og jeg har den ene hetebølgen etter den andre. Syns det har blitt veldig forsterket i det siste. Mulig, ja ikke bare mulig, men det er nok overgangsalderen som har slått til for fullt. Alle som har vært der nikker nok gjenkjennende nå. Plutselig så bare kjenner du varmen kommer. Innenfra! Den vil ut, og synliggjør seg i form av svett, glinsende hud. For meg er det absolutt værst i hode, hals og mellom brystene. Jeg som alltid fryser på hodet og har lue eller parykk så må jeg ofte lette litt på "hatten" hvis det lar seg gjøre.

I dag reiste jeg med lue på. Jeg ga blaffen! Parykken var selvfølgelig med, også fordi jeg skulle til frisøren etterpå. Hun skulle sy den inn. Men først møtte jeg på blodprøvetaking. På venterommet ble jeg var en dame som stirret på meg. Jeg så på henne, men snudde hodet fort vekk. Men jeg hadde fortsatt følelsen av å bli beglodd. Jeg snur hodet sakte mot damen igjen og gir henne det søteste smilet jeg kan. Hun smiler tilbake! Vet ikke hvorfor, men nå er det jeg som ser på henne til hun snur seg vekk. Jeg har aldri sett henne før. Hva var det hun så på? Så hun at jeg ikke hadde hår under lua? Tenkte hun sånn jeg ofte tenker når jeg ser en dame uten hår på hodet. "Hun er sikkert syk, muligens har hun kreft?" Ja, jeg syns det var ubehagelig! Tror jeg skal tenke meg om en gang, til hvis blikket mitt stivner på en person! For å være ærlig så hadde det vært bedre om hun hadde snakket til meg. Dette er også grunnen til at jeg velger å gå med parykk. Det er ikke så lett å skille seg ut da!

I dag tok det lang tid før legen ropte opp navnet mitt. Vi hadde en trivelig liten prat og hun var litt for å gå tilbake til full dose med cellegift. Jeg tentke straks at da vil jeg kanskje bli dårligere, men jeg får ta det som det kommer. Det er dumt å engste seg unødvendig. Så er det veiing før dose kan bestilles på apoteket. Inne på rom seks ligger det også en annen dame som snart er ferdig med sin dose. Hun er snakkesalig og vi utveksler erfaringer om sykdommen, hårtap og hvor for vi syns det er så fælt å miste osv. Hun hadde oppdaget en kul ved siden av brystet nesten under armen og fikk fjernet denne. 4 uker etter måtte hun fjerne nok en lymfeknute og heldigvis var det ikke spredning. Men fordi kulen var av det uvanlige salget fikk hun først 4 kurer med EC90 slik jeg har, og deretter en mildere variant i 12 uker. En kur i uka. Jeg føler meg heldig! Nå har jeg bare "three weeks to go" til min siste kur!!!

Sykepleieren stakk feil, men alle gode ting er tre! Jeg som aldri har likt sprøyter og nåler, gir nå litt blaffen. Damen ved siden av drar og jeg kommer brått på at vi ikke presenterte oss for hverandre. Det er rart hvordan du møter folk og prater i vei som om du skulle kjent de i mange år. Felles interesser!

Kuren gikk mot slutten og da kom Camilla innom en tur. Disse taxisjåførene har det med å dukke opp over alt. Koselig det da. Klokka nærmet seg to og tid før et besøk hos frisøren! Parykken ble sydd litt inn og jeg plukket ut tre parykker fra katalogen som skal prøves neste uke. Spennende.

Turen hjem gikk veldig greit faktisk. Selv med middag på Bjørnen. Men hetetoktene er tråe! Og så begynte prikkinger, varmen som raser rundt. Innvendig uro og halsbrann, og dette med å trekke pusten ofte og tydelig. Slitsom for andre sikkert, men det får stå til. Bjørn har ikke trua meg med utkastelse enda! Nå har jeg fått med meg "Farmen" og skrevet på bloggen i mange timer, sånn litt innimellom så nå vil jeg snart sove. Det ble vel en liten halvtime på sofaen i ettermiddag, men jeg håper jeg får sove hele natta lell.



 

   

#Brystkreft fase 2. Snart tredje kur!

Jeg har tatt en beslutning. Det har ikke vært lett, men det er deilig å  endelig akseptere situasjonen min. Jeg skal ikke søke på flere jobber enda! Jeg er under behandling og kroppen er ikke klar for fullt tempo på lenge. Litt stress nå eller mange gjøremål uten hvile, tapper meg for krefter. Det er bittert, men jeg skal jobbe med meg selv for å komme i form etter at behandlinga er over.

Det har vært en uke preget av mye på kalenderen. Jeg har ikke hatt motivasjon til å skrive nye innlegg, og når sant skal sies så har jeg ikke orket når jeg har hatt tid. Jeg må liksom være i skrivemodus. Men la meg nå fortelle litt om den siste uka.

Lørdag var jeg på kabaret med Røn musikklag. Det fortjener å nevnes, for vi trenger absolutt slike folk som gjør noe for oss alle! "Kabaret jubile" fikk meg i god stemning, og ikke mist frem latteren. Jeg elsker å le og bli underholdt med humor jeg liker, og jeg skulle gjerne stått mer på scena selv også. Når jeg har det bra så "glemmer" jeg litt det vonde og triste. Jeg bare nyter og kjenner at jeg har det bra når jeg ler og er glad. Litt rødt i glasset er heller ikke å forakte, selv om antall glass fortiden blir noe redusert. Etter kabareten  var det tid for prat og hyggelig samvær. Mange kommenterte bloggen min og var nysgjerrig på ståa. Det er veldig hyggelig, men det hender jeg syns det kan bli nok også, men da sier jeg fra. Parykken føltes veldig ubehagelig denne kvelden,for jeg var veldig varm og svett. Det er nesten så jeg venter at det skal dryppe fra hodet iblant, men jeg vet det bare kjennes slik. Daniel var særlig interessert i parykken så jeg dro den av meg, og ba han prøve`n. Han poserte i villig positur, mens de som stod rundt knipset i vei og latteren trillet. Kort etter var den på plass på hodet mitt igjen, for jeg føler meg veldig avkledd uten.

Søndag var det selskap. Eivor er alt et år. Barnebarn er berikende. Jeg kan leve lenge bare på hennes gode smil og skiftende ansiktsuttrykk. Pakkene var stor stas, og selve papiret var spesielt artig. Vi fikk oss en god latter da mitt andre barnebarn Athena våknet og var sulten. Det ble et hylekor uten like. Stakkar! Bursdagsbarnet likte nok ikke det at kusinen gråt. Hun ble kjempe lei seg og nesten utrøstelig! Etter masse gode kaker var det godt å komme hjem til håndballkampen der gutta vår tok sølv. Jeg var utslitt og etter Farmen var det rett i seng. Veldig uvanlig til meg å være.

Mandagen var også fullbooket. Først et gruppeintervju på en jobb som megler i Konfliktrådet, og deretter et styremøte. Det er rart hvordan jeg greier å holde meg så oppegående ute, og når jeg kommer hjem er det liksom som at lufta går ut av en. "Du holder deg så godt og ser så frisk og fin ut" er kommentarer jeg ofte får. Det er deilig med slike kommentarer, og faktisk så føler jeg meg frisk også, da! Det er hjemme alle småting blir til en elv. " Mange små gjør en stor Å".

Men neste dag er det greit igjen. Det er deilig å ligge å dra seg. Når klokka ringer og lyset kommer på, så kroer jeg meg litt bedre sammen og sover videre! Det er Bjørn som må opp! Onsdagen er bare min. Det er månedsoppgjør og betale regninger som må til.  Det går smått. Mange pauser. Mye tall og konsentrasjon gjør meg sliten i hodet. Hele dagen går med. Det blir heller ikke i dag tid til å lese pensum. Men et hyggelig avbrekk blir det på kvelden. Riksteateret har premiere på "Kaos i kulissene" på Fagernes og jeg har billetter! Lattermusklene skal igjen trimmes,og parykken skal på igjen. Det ble en artig og fin kveld.

Torsdagen ringer vekkerklokka mi på 06:00. Jeg skal til Oslo. I studioet til Monster i Mølleparken. Jeg har sagt ja til å intervjues om brystkreften. Jeg hadde først ikke tenkt til å fortelle det, men det er noe med å kjøre løpet fullt ut. Noen må gjøre det og en av de ble altså meg. Jeg har vært åpen og fortalt om sykdommen fra dag en, og det var nettopp via bloggen de fattet interesse for meg. Det syns jeg er artig og interessant, og ikke mist det å være med å spre informasjon og minne jenter på å sjekke seg selv og ta det på alvor. Før eller siden blir vi rammet alle som en. Enten ved egen erfaring eller i nær relasjon. Husk det!

På vei mot hovedstaden har jeg med meg en god venninne. Vi drikker kaffe og prater i vei, og på Nes må "tanken" tømmes. Der inntreffer en episode som jeg mest sannsynlig aldri vil glemme. Jeg sitter på do og leser på mobilen, da døra plutselig går opp: Jeg skvatt og skreik ut, for i døra stod det en mann. Han ser på meg og jeg på han! Ikke ser det ut til at han vil lukke igjen heller. "Unnskyld" sier han omsider, men gjør fortsatt ingen tegn til å ville lukke døra. "Skal jeg kanskje gå dit jeg da" sier han neste gang munnen åpner seg. "Ja, jeg tror kanskje det" sier jeg. "Her er det det opptatt"!  Døra går igjen og jeg er ikke sen om å løfte meg fra setet og låse døra, men da kommer reaksjonen. Jeg bryter ut i latter. Lenge! Ute står min venninne og venter på meg med smil om munnen. Hun hadde fått med seg det som skjedde, men rakk ikke si det var opptatt. Når han ikke gikk heller så trodde hun at jeg kanskje vasket hendene og at det var derfor han ikke gikk! Ja ja. En selsom opplevelse var det, og jeg ler enda når jeg tenker på det.



  
 

Jeg ble tatt godt imot i studio og snart var det min tur. Et lite rom med blå vegg, en barkrakk, to kameraer og 4 Crumedlemmer og en sofa med plass til min venninne. Eli stilte meg spørsmål, og jeg fortalte. Det tok en og en halv time! Det gikk fort, men var slitsomt. Jeg husker bare bruddstykker av samtalen, men ble beroliget av Ann-Kristin som syns det gikk flott. Så skal dette intervjuet klippes ned til to minutter på skjermen. Det blir spennende! Du kan se det på Tv2 den 4 mars kl. 21:40 i programmet "Krafttak hos Kloppen", som er oppvarminga til kreftaksjonen dagen etter.

    


I går var dermed dagen for å bare være hjemme. Deilig! Litt utpå dagen greide jeg litt omrokkering på kontoret, men det var det. Nå er det bare å lade opp til ny kur på mandag og ta utfordringene som de kommer. Julebukkmoro får være julebukkmoro i år! God helg!

 

Brystkreft fase 2. Hos tannlegen!

Så fikk jeg endelig time. Tannlegen ville fjerne den gamle plomben og sette inn en ny hvit, å bygge opp igjen tanna. Etter litt "smalltalk" satte meg i stolen og grep om armlenene. " Vil du ha bedøvelse?" spurte hun. Selvfølgelig ville jeg det. Man trenger ikke ha mer vondt enn nødvendig eller bevise at man er den tøffeste i gata bestandig. "Nå kommer et lite stikk" sa hun i det nåla borret seg gjennom tannkjøttet. Jeg skvatt tilside i stolen og blunket. Tre stikk senere var det bare å vente til bedøvelsen virket. Jeg syns jeg ble litt dissy i stolen, men det skulle ikke gå an mente tannlegen. Etter noen minutter vi ble enige om at hun skulle prøve. Men hun forstod straks at det var litt tidlig, da jeg stønnet uhæ.....! 

På forsøk to, så lot jeg det stå til. Hun borret og borret og ja, jeg kjente det. Jeg var blank i øya og svett i hendene og under parykken. Veldig svett!!! "Nå kan du skylle munnen" sa hun og jeg bøyde meg fram mens jeg kjente parykken bare gled av. Tannlegen holdt hånda si på litt av "håret" mitt! Jeg fikk latter kick. Jeg lo og lo, mens tannlegens ansiktsfarge forandret farge fra normal til rød og til normal igjen. Snart lo vi alle sammen. Tannlegen og assistenten beklaget og syns det var bra at jeg har humoristisk sans!

Jeg lå og humret lenge og måtte virkelig få tankene over på noe annet slik at hun fikk gjort jobben sin. Resultatet ble bra og jeg kunne reise hjem lettet både til sinns og på kontoen!

I morgen har jeg tenkt meg på kabaret så nå får jeg ta hårvasken. Parykken må ha natta på seg til å tørke! Go helg!

      

 

video:trim

 

 

Brystkreft fase 2. Det går opp og ned.

Nå har jeg lyst til å syte litt, for nå havna jeg litt i kjelleren igjen. Under en telefonsamtale med en sambygdin gikk det opp et lys for meg! Jeg har fått sopp i munn og svelg! Skitt! 

I noen dager har det vært litt rart å svelge. Særlig brus. Det ville nesten ikke ned. Til og med vann måtte jeg ta i små slurker. De to siste dager har jeg også fått vondt i tunga på ene sida. Jeg  tenkte egentlig på at jeg brygga på en halsinfeksjon, men neida. Antibiotikakuren under sykehus innleggelsen er nok skyld i dette! De har tatt knekken på melkesyrebakteriene!

Så i ren frustrasjon putta jeg noen valnøtter i munn og tygde i vei! Jeg spytta ut noe hardt og fikk meg nok en overraskelse! Halve jekslen min var borte??? Ok. Dette går bra! Bagateller! Eivor kom og lyste opp tilværelsen! Jeg skulle være barnevakt i tre timer. Det gikk fint, men er krevende. Jeg rakk å dytte i meg noe middag, før det bar ut døra og på et integreringsmøte før neste post på dagsprogrammet. Korøving!

Når tunga henger etter og bare vil bort i "høltanna", så skal jeg innrømme at det ikke var dagen for  sang. Jeg kapitulerte og reiste hjem. Det må være lov å si at jeg var lei. Drittlei. Den eneste som får meg ut døra de neste dagene er eventuelt tannlegen!

Vel, noe positivt og gledelig skjer da også. En telefon kan brått gi spenning og nye impulser i hverdagen. Det er bare å glede seg og ta tida til hjelp. Kanskje kan jeg være med til å gjøre en forskjell? 



 

Brystkreft fase 2. Livet på vent.

Jeg har det ikke så verst, men det kommer an på hva jeg legger til grunn for det utsagnet. I dag er det seks dager siden andre cellegiftkur. Det er noe lettere denne gangen enn den første. Kanskje det har noe med reduksjon til 90 prosent av kuren å gjøre? Jeg håper det! Da behøver jeg ikke grue meg så mye til den neste!

Jeg vet ikke hva som er verst? Kanskje verkinga i ryggen akkurat i øyeblikket? Åsså er det fryktelig trått med disse temperatursvingningene. Det er 22 grader i stua. Det ene øyeblikket syns jeg det er kaldt og i det neste så svetter jeg i panna og på halsen. Hjemme bruker jeg alltid lue. Jeg veksler på en tynn lue av ull, en syntetisk eller en av bomull. Når hetetoktene kommer må jeg av med lua eller rulle den opp på hodet. Du kan tro jeg ser lur ut!?

Håret er heller ikke helt borte. Jeg har fortsatt bryn og øyevipper. Jeg håper virkelig jeg får beholde dette. Men dette med håret syns jeg er rart. Det vokser da? Skjeggveksten er der! Har jeg barbert meg unødvendig? Nei, jeg tror ikke det. Dessuten var jeg jo så sår i hodet at bare det å få det bort, ble en befrielse. Jeg får vel bare være tolmodig å se den an.

I går opplevde jeg en artig episode. Jeg var på besøk hos en venninne som hadde besøk av to barn på fem og sju år. Jenta på fem ble veldig opptatt av meg og spurte og grov om det utroligste. Hvem jeg var og hvorfor jeg kom dit og hvor jeg hadde vært osv. Vi hadde en lang samtale og jeg forsøkte så godt jeg kunne å svare på spørsmålene. Tilslutt ble vi veldig tullete med hverandre og jeg sa jeg kunne trylle. Jeg fikk henne til å ta hendene foran øynene og telle til tre. Jeg så broren følge med i øyekroken, selv om han egentlig snakket med en annen voksen. 

En to tre telte vi, mens jeg rev av meg parykken. Hun åpnet øynene. Hennes klare blå øyer, ble dobbelt så store! Munnen gapte og hun ble stum! "Hvordan gjorde du det?"sa hun. "Kan du ta det på igjen?" Unger er herlige. Begge barna ble ganske opptatt av det, og ville veldig gjerne at jeg skulle vise det til pappaen hennes også når han kom! Jeg gjorde det. Pappaen ble litt satt ut og sa javel, mens jenta syns det var stor stas. "Syns du jeg er rar uten hår?" Sa jeg. Hun syns ikke det. Venninna mi sa også at jeg faktisk har en fin hodeskalle. Hmm.. jeg vet ikke. Uansett, jeg trives best med hår!



 

En annen erfaring jeg opplever er at det fliser seg opp rundt neglene. Jeg må smøre ofte med krem for å bevare det best mulig mykt. Men, jeg tar meg ofte i det og pille og rive og da blir det fort sårt. Jeg sprekker også opp på hælen. Huden er tørrere og det er lett å rive opp. Åsså blør det! Jeg blør i nesa også når jeg snyter meg. Slimhinnene blir berørt av kuren. Ja, ja. Dette er bare bagateller, men jeg forteller det for å huske hvordan det var. For hukommelsen blir også ofte berørt av cellegiften. Endelig har jeg en unnskyldning for min glemsomhet!

Klokken 22:00 i kveld kunne vi følge Kari på NRK og hennes opplevelse av å få brystkreft. Hun hadde en annen behandling enn meg og hun fjernet også hele brystet. Det var interessant å se. Hun hadde cellegift hver uke i 12 uker før operasjonen, deretter stråling i 5 uker, men så fikk hun 4 kurer med samme cellegift som jeg får nå. Først da ble hun dårlig! Jeg har lurt litt på det. Noen får en mildere variant og har kur hver uke, mens andre har en sterkere kur hver 3 uke. Det er sikkert en forklaring på det, men jeg skal innrømme at jeg tenker på om jeg klager for mye? Tåler jeg mindre eller er jeg en pingle? 

Det kan i grunnen være det samme. Vi er forskjellige og opplever ting forskjellig. Det må jeg bare godta. Jeg håper du gjør det også!

Brystkreft fase 2. Ting skjer

Jeg ble nesten forundret når jeg våknet opp uten å ha vondt i hodet etter første natta. Det har liksom blitt en vane. En slitsom vane! Bjørn sier jeg har klaget over hodepine over lengre tid. Uker ja kanskje måneder! Jeg er tildels enig. Jeg tenker at det kanskje kan ha sammenheng med synet og skifte av brillestyrken. Magefølelsen sier meg mer at det har med cellegiften å gjøre, eller kanskje en kombinasjon? Når det verker intenst ovenfor nesa og opp i panna, så ja kanskje har det med synet å gjøre? Men når det presser i og ovenfor tinningen så tror jeg på noe annet. Når jeg sier presser så mener jeg press eller klemming innover. Veldig vanskelig å forklare, men helvetes vondt er det. Beklager at jeg bruker sterke ord, men det er sterkt. 


 

 

Når det er som verst så tar jeg selvfølgelig noe for det, men det hjelper lite. Best effekt er det med en Paracet og en naproxen (muskelavslappende). Men helt borte blir det sjelden med en gang. Da prøver jeg å ignorere verken, å heller tenke på noe annet. Men jeg vet jeg stønner litt oppgitt iblant, mest hjemme da. Prøver å beherske meg sammen med andre. Det er ikke godt å vite hva andre måtte tru😉

Foruten hodepinen så er det ikke så verst med det andre denne gangen. Litt halsbrann, men ikke noe kvalme. Det går mer på helheten. Blir fort sliten og andpusten. Trenger mer tid til hvile og avslapping. Men jeg kjenner at jeg skulle brukt kroppen mer. Det er bare det at det er så vanskelig å komme i gang. Om dørstokk mila var lang før, så er den desto lengre nå. Åsså sier alle at jeg skal slappe av??? Hvor slapp skal jeg bli da?

I dag, to dager etter kur så måtte jeg få sprøyta i magen, Neulasta, for å styrke immunforsvaret. Den berører skjelettet og beinsubstansen. Akkurat nå i skrivende stund er det rart. Ikke vondt, men jeg kjenner det varmer nedover i beina. Fra lårene og ned i leggene på framsida. (Jeg har kjent noe lignende noen ganger når jeg drikker alkohol.) Åsså rykker det i "rockefoten". På yttersiden mellom lilletåa og hælen på den høyre foten. Det er nesten så det kiler. Jeg trodde først det var labben til bikkja som hadde rykninger, men neida hun lå ikke der!

ingen tvil om at dette er rare greier! Jeg vet jeg kan være litt rar jeg også, Å forresten takk å lov for det! Jeg håper folk tar meg som jeg er og respekterer meg for det! Brått kan jeg finne på noe sprøtt som foreksempel å rive av meg parykken på sangøving sånn som i kveld. Det var varmt, det stakk og det klødde. Fort av, men raskt på igjen! Ja, ja. Det er sånn jeg er! Nå får det bli natta. Rockefoten har endelig sovna😉



 

Brystkreft fase 2. Kur 2 er mottatt.


 

Så var dagen endelig her igjen. Seks dager senerepå grunn av influensaen. Det er en flott klar dag med minus 17 på gradestokken. Jeg er ved godt mot og Bjørn sitter bak rattet. På Tonsåsen må jeg ta et bilde. Det er ofte veldig vakkert her, men sola er ikke riktig oppe i dag. Jeg dormer litt og snart har vi parkert. 


På laboratoriet skal jeg atter ta blodprøve. Jeg trykker på knappen for kreftenheten. Det går fort. Snart er de to glassene i boks og vi må vente. Det blir et besøk i kantina, før legen er klar til å ta imot meg. Hun vil gjerne ha en prat siden jeg hadde møtt på en ekstra belastning som hun kalte det. Hun ville også gå ned til 90 prosent kur siden jeg fikk litt åndenød etter forrige kur. Det er ikke meningen at vi skal bli mer syke enn nødvendig og 90 prosent er fortsatt fullgod behandling.

En venninne tipset meg om å spørre etter kuldehansker for å unngå flisete og vonde negler. Men etter samtale med kreftsykepleieren så kommer det fram at de ikke vil. Cellegiften skal nemlig fare rundt i hele kroppen for å vare helt sikre på fullgod behandling. Noen cellegifttyper kan gis med bruk av kuldekansker og kuldelue for å unngå hårtap og problem med fingrene, men det passer ikke for meg. Jeg er glad for informasjon og tenker at det beste er absolutt bra nok.

 




Jeg får en varmeflaske på hendene. Hun. Vil være helt sikker på å finne den beste åra. Da jeg var innlagt forrige uke stakk de 4 ganger før det gikk bra. Nå går det på første forsøk og denne gang i høyre hånd. Første kur var i venstre. Først får jeg litt saltvann og deretter den første posen med den røde gifta. Jeg bli litt kald oppover armen, men det er vanlig.Første pose går fort og den andre med blank veske like så. Tilslutt får jeg litt saltvann også er det over. Dette er fire timer sider vi parkerte. Vi tar en tur nedenom Kleppe, men der var hun som skulle sy inn parykken syk. Jeg vil se etter flere luer så da ble det en tur på CC også.

I bilen hjemover kjenner jeg virkningen. Det er noe bedre enn sist og jeg klarer å sovne litt innimellom. Det er først når jeg er hjemme at det virkelig kjennes. Det verker i kroppen i ledd, i muskler. Jeg er kvalmsulten, men får nesten ikke ned noe. Tørt knekkebrød sammen med vann er det eneste. Jeg prøver litt brus, men får halsbrann og sure oppstøt. Jeg tar en Afipran mot kvalme. Jeg vet ikke om det hjelper. Det kjennes ikke slik ut. Så kommer hodeverken. Jeg tar et gram Paracet. Det kunne like godt vært en sukkerpille. Ingen virkning. Jeg har vondt i magen.  Jeg ringer en venninne, men må legge på raskt. Jeg orker ikke snakke. Ikke vil jeg legge meg til å sove heller, for jeg er redd natta kan bli for lang og uten søvn. Jeg traver rundt på gulvet, setter meg, går litt, legger meg på sofaen og opp igjen. Fysj, det er trått. Omsider starter Farmen kjendis. Jeg får det med meg sånn halvveis, men så endelig en ny Paracet, så senga og så sove!

Jeg sov nesten natta igjennom, bare en liten do tur. Sovnet fort igjen med en tablett i snusgropa mot munntørrhet. Deilig. Halv ni står jeg opp. Formen er mye bedre, og jeg får i meg litt havregryn. Tror det blir en lang dag. Får bare prøve å holde ut. Vet det verste er over om noen dager. Og dere, husk at dette er veldig individuelt. Jeg skriver ikke dette for å skremme, men mer for å informere om hvordan jeg opplever det. Det kan være greit å vite, og heller bli gledelig overrasket om det ikke oppleves likt, dersom du eller noen nære vil få kjennskap til det.

Brystkreft fase 2. Hjemreisen.

Som en forbryter ble jeg geleidet ut av sykehuset. Ikke en gang på alle mine taxiturer har jeg hatt folk med meg i bilen med munnbind pga fare for smitte. Det ble varmt bak maska og jeg så frem til å ta det av i taxien. Men nei, sjåføren ville ikke utsettes for smitte! Han hadde hatt influensa for bare noen dager siden og ville ikke utsettes for en runde til!

 

Bilen var god og varm og behagelig å sitte i. Jeg hadde bil alene og det var utrolig deilig. Siden jeg "ikkje e skørin for tungebandet" så gikk praten lett fra første hundre meter. Snart visste han både om mine tre drosjeløyver, hvordan det hele starta og hva som var utfordringen min i dag. Han var ikke vanskelig å få i tale, denne hyggelige stødige sjåføren heller. Brått visste jeg litt om han også og vi satt å mimret om gamle felles kjente og artige episoder fra vår søte ungdomstid. Bortsett fra en liten pause ved "utedoen" for å tømme tanken min og sjåførens lille luftepause så gikk turen utrolig fort. Der fikk jeg også lov å kaste munnbindet for da var jeg ikke så "farlig" lenger. To timer raste avgårde og snart satt jeg i godstolen og bare nøt å være hjemme.

Det er rart hvordan vi mennesker tilpasser oss situasjonen vi befinner oss i. Ja noen av oss da. Meg for eksempel. Jeg har til vanlig ikke ro i baken og liker å være virksom. Det å slappe av med ikke å gjøre noen ting er vanskelig. Jeg må lissom gjøre noe. Om ikke annet enn se på TV, være på nettet eller snakke med noen. Det å bare være alene i stillhet og la humla suse, er noe jeg ikke gjør så ofte. Da kommer jo ofte tankene. Selvfølgelig skal man la det være rom for det også, men ikke for mye. Det er fort gjort å havne i kjelleren og da er trappa opp igjen ofte tung å gå.

Om natta derimot kan jeg ikke styre det. Tankene kommer og drømmene bare er der. Noen ganger er det så behagelig at du ikke vil våkne, mens andre gjør deg urolig, svett og tappet for krefter. Jeg er en som prøver å tyde litt av de drømmene jeg husker. Jeg analyserer, prøver å forstå hvorfor og ser etter sammenhenger. Det syns jeg er spennende. Det er sjelden jeg drømmer noe skummelt og ekkelt, og hvis det skjer så går jeg bevisst inn for å glemme det fort. Det vil si jeg fortrenger det og velger å tenke på andre ting som er mer hyggelig og positivt. Jeg er glad for at jeg klarer det og vil gjerne kreditere pappa for nettopp dette. Jeg kan ikke forklare helt hvorfor, men når jeg tenker tilbake på våre samtaler og stunder i sammen, der han lærte meg å kjenne på egen styrke og løftet meg hver gang jeg falt, så tror jeg det må ligge noe der.

Dette ble et litt tankereflekterende innlegg, og det får være greit. Det kognitive må også være i balanse for at vi skal føle oss hele. Jeg syns det fort kan bli litt vel mye vondt her og der, og da på det fysiske plan. Jeg ønsker å formidle at det er flere sider ved det å rammes av en alvorlig sykdom. Men nå, nå skal jeg på trekkspilltreff.

Javisst skal jeg det. På Fagernestreffen har jeg vært i alle år og jeg må bare innom. Det var tross alt pappa som starta det hele da han drev Skogheim Reiser og vi bodde i Drammen. Året var 1977 og jeg satt fremst i bussen og var maskott, og en av de få barna som fikk være med på det hele. "Er vi ikke snart i Valdres" spurte jeg flere ganger på alle turene oppover, men det var først når vi var på Fagernes at jeg var i "Valdres".

 

 

 

Brystkreft fase 2. Jeg skrives ut.

Jeg skrives ut! Feberfri og bedre form. Jeg er glad for å kunne reise hjem. Legen tittet inn i døra og lurte på om det var greit at hun ikke kom inn, for å slippe å kle på seg beskyttelsen. Prøvesvarene er ikke helt klare fortsatt, men de stopper antibiotikabehandlingen og sender meg hjem. 



Jeg er glad. Kjenner på at snart to døgn i isolasjon gjør noe med en. Deilig på en måte, men alt med måte er det noe som heter. Dessverre blir cellegiftkuren utsatt til mandag. De vil ha infeksjonen litt mer på avstand før kroppen atter skal brytes ned. Det beste er mer enn bra nok for meg. Tro meg.

I mangel av TV på rommet og levende mennesker å snakke med, så må man iblant ty til andre løsninger. Min iPad har i så måte vært mitt vindu ut mot verden. Jeg har oppdaget TV Sumo og nettopp sett programmet "Hver gang vi møtes". For en opplevelse! Jeg ble så berørt flere ganger. Jeg har aldri hatt noe forhold til "Dansken" eller Klovner i kamp, men whow! Hva kan jeg si. Den ene artisten etter den andre som tolker sine versjoner av låtene til Esben Selvig. Fra det uskyldige, til rapping med Eldar, til fyrverkeri med Ida Marie (heia Marian) og toppingen tilslutt med Benny Borg og "Ja vi elsker". Puh! Noen som skjønner hva jeg snakker om???

Musikk kan definitivt utløse følelser! Mennesker varme og bry seg om holdning like så. Vi er født som sosiale vesner og trenger varme og kjærlighet for å overleve. Du kan være enig eller uenig, men mitt synspunkt på akkurat det får du ikke rokket ved. Sangen "Ja vi elsker traff" meg midt i magen,  og det er ikke nasjonalsangen vår jeg snakker om. Ja jeg elsker og spørsmålet er ikke hvem, men at jeg evner å gjøre det. Og selvfølgelig at jeg er elsket av mine❤ Om noen ble i tvil nå, så ja, jeg elsker alle mine!

Til slutt har jeg en liten bønn til de av dere som legger igjen kommentarer  under selve innlegget på bloggen. Jeg setter pris på om du skriver navnet ditt sånn at jeg vet hvem du er. På innlegget på Facebook blir du automatisk avslørt, men det er som sagt under selve blogg innlegget jeg snakker om. Ønsker dere alle en fin onsdag i snøværet her fra Gjøvik!




 

Brystkreft fase 2. Innleggelsen.

Det banker på døra! Inn kommer Kristian med et stort smil og sine tatoveringer på armene. Han smiler med øynene og stemmen sin, for munnen er skjult bak munnbindet.  Det rasler i den påskegule beskyttelsesfrakken når han serverer meg kaffen.

Jeg ble innlagt på #sykehuset i går kveld. Feberen steg. Camilla kjørte meg ned, og hun skjønte jeg måtte være dårlig når jeg ikke kjente meg igjen og påstod at vi kjørte oppover når det egentlig gikk nedover? 

Det er vanlig prosedyre å legges inn til observasjon når feberen stiger over 38,3 så lenge man er under cellegiftbehandling. De sier det kan fort utvikle seg til noe mer alvorlig siden vi er i en sårbar fase med nedsatt immunforsvar. Da jeg dro hjemmefra var den oppe i 38,6 med paracet innabords, så formen var ikke helt tipp topp akkurat. 

Men nå går det bedre. Jeg er feberfri, men får intravenøs antibiotika. Begynner så smått å bli litt rastløs. Skritt telleren viser bare 504 skritt nå kl. 15:00, så jeg har da gått noen runder rundt senga! Det er ikke mange å skravle med heller siden jeg har enerom! Godt er det da å ha både telefon og iPad, så går tida fort. På denne avdelinga er det vist ikke TV på rommet med tanke på pasienter som ikke trenger stimuli utenfra. De er ofte surrete nok i fra før. Hmm... er det derfor de plasserte meg her???

I dag skulle jeg egentlig hatt min 2. cellegiftkur, men det ble i første omgang utsatt to dager. Så får vi se da. Prøvene må være ok og formen noe bedre. Jammen er dette en berg og dalbane tilværelse.

Min skallethet er trå å venne seg til. Kaldt er det også. Har hatt en tynn hals på hodet når jeg var hjemme, men i går fikk jeg tak i en slags lue som jeg bruker. Den funker som nattlue også. I natt var den litt av og på, siden det var noe med termostaten som ikke funka!





Denne skjeggveksten på hodet, gjør at det også er mer behagelig å ha noe på toppen. Får finne høvelen når jeg kommer hjem, tenker jeg. Hadde egentlig trodd at det meste skulle være borte snart, men nei da. Noen svarte stive stubber både kjennes og synes.

Dersom noen lurer på hvorfor jeg ikke bruker #parykken, så har det sin forklaring. Det strammer, kiler og klør foruten at det blir så tuggete i nakken når jeg ligger så mye. Men vær trygg. Du vil se den på ute blant folk og fe! Jeg gleder meg bare til at mitt eget vokser ut igjen! Det er gode fremtidsutsikter!

 

Brystkreft fase 2. Nå er det revva.

Nå er det trått! Forkjølelse med influensasymptomer slo inn for fullt i går. Et lyspunkt er at smertene i hodebunnen har avtatt. Nå er nemlig håret borte! Herregud som jeg ser ut. Men ja, jeg vet det bare er for en periode. Det er bare det, at nå skal jeg innrømme at lyset i tunnelen er langt borte. 



 

Øya renner og det er vondt i øyelokkene. Det verker i huden og jeg er drittlei av å sove. Vil egentlig være aktiv, men orker ikke. Ser på sydenturer og fine naturbilder, men tenker at det bare får stå på vent. Akkurat nå kunne jeg tenke meg å byttet med et friskt hardt arbeidende menneske. 



Tenkte at jeg egentlig ikke skulle skrive noe på bloggen i dag, siden jeg er så negativ. Men det er kanskje på tide for dere å se at superkvinnen Tove også har sine dårlige dager. Jeg er bare et vanlig menneske med sorger og gleder som alle andre. 

Sånn, det var deilig å få sagt det. Nå går det bedre. Det er deilig å få det ut. Jeg vil også takke alle dere som kommenterer, støtter og trykker likes på mine innlegg. Det setter jeg så utrolig stor pris på. Det er nesten så jeg blir litt flau. Det er mange som ikke har det bra, og som til og med har det verre enn meg. Jeg håper at jeg kan bidra til noe positivt for dere også.  



 



 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
hits