Brystkreft fase tre. Uka før stråling!

Jeg ser meg i speilet og kan konstantere at håret tar til å vokse. Det er veldig lyst og jeg tipper at det er tre eller fire millimeter langt. I dag er det fire uker siden jeg brukte høvelen og glattbarberte  hodet sist.

Jeg har blitt tøffere til å gå mer med lue eller ingenting på hodet ute og blant mindre forsamlinger nå.  Det er deilig å slippe parykken, men det er likevel den jeg føler meg mest vel med. En kveld var jeg på årsmøte i drosjenæringa, og etter utallige hetetokter der hodeskallen var glinsende våt opptil flere ganger dro jeg tilslutt av den kløende og stikkende parykken midt under middagen. Jeg hevet glasset høyt og skålte med mine mannlige kolleger som var forståelige og oppmuntrende i sine støttende utsagn. Sidemannen min derimot var ute å innhalerte litt frisk luft som han sa, og var ikke oppmerksom på hva som hadde skjedd, så jeg dunket han i siden og rakte frem hånda og presenterte meg som Tove da han satte seg ned igjen. Et måpende uttrykk før et stort glis etter et utbrudd på ekte noedlennings vis "E kjente deg faan ikkje igjen!" fikk fram latteren i oss alle. Jeg var ikke den eneste med en hårløs isse i dette selskapet.

En annen dag bestemte jeg meg for å bli med på trening i bassenget. Jeg tok på meg lua og la i veg med badetøyet i en pose. Badehetta lot jeg bli igjen hjemme. Allerede i garderoben kjente jeg på følelsen av å være naken, selv med badetøy på. I bassenget like så. Gudskjelov så er jeg ikke så sjenert av meg. Jeg hoppet uti og tok noen svømmetak både over og under vann. Det var rart å ikke kjenne håret flagre i vannet, men faktisk deilig også. Bortsett fra når jeg ser meg selv i speilet, så føles det greit og være hårløs. 

Noen møter og sangkvelder var tidsfordrivet denne uka, og jeg greide meg sånn noenlunde uten de store tabbene. En syns jeg likevel jeg vil nevne, da jeg skulle forsvare min jobb som kasserer i korforbundet Vestoppland. Bare for å illustrere at tankene ikke nødvendigvis er på plass hele tiden. Jeg skulle fortelle at i hjemkommunen min, er vi med i prosjektert " krafttak for sang" men i steden sa jeg "krafttak for kreft". " Nei Tove, ikke det det dreier seg om nå", kom det et steds fra i salen. Jeg kjente rødmen bre seg oppover, samtidig som svettedråpene slåss under parykken. Jeg klarte selvfølgelig ikke annet enn å le selv. 

Dette utsagnet bringer meg over på neste tema jeg tenkte jeg ville si noe om. TV programmet "Krafttak hos Kloppen" fikk over 6000 nye kreftvenner som gir 100 kroner i måneden til kreftforskning. Jeg syns det var både rart og flaut å se seg selv på TV, men i dag er jeg faktisk stolt over å ha deltatt. Det kom blomster på døra fra produksjonen og takkekort fra Kreftforeningen. Du kan se linken til klippene under bildet.

Krafttak for kreft og russens innsats som bøssebærere bare i Valdres fikk et resultat på 92194 kr og det er en dobling i forhold til året før.  Det er virkelig flott at så mange ønsker å bidra, og kanskje har alt fokuset rundt kreft med folk man kjenner, i tillegg til spontane aksjoner som for eksempel konsert, Facebook, avis- og ukebladomtaler rundt blant annet Barnekreftforskningen også vært en medvirkende årsak. Facebook aksjonen med antall likes og kommentarer har også vært en kjempe suksess og innbragt millioner. Alle bidrag monner og jeg må innrømme at det først nå er noe jeg faktisk ønsker å prioritere.

Nå har jeg startet med strålebehandling på Gjøvik, og det går bra. Detaljene rundt det får du i neste innlegg.



https://www.facebook.com/Kreftforeningen/?fref=ts

Brystkreft fase 3. Eksamen

Det er så deilig å kjenne at kroppen begynner å normalisere seg. Til og med hetetoktene er litt mindre hyppige, hvertfall hvis jeg passer på å være tynnkledd. De nye ullgenserene for denne vinteren, får bare ligge der ubrukt.

Torsdag 16 mars satte jeg nesa mot Lillehammer. Dagen dreide seg om å prøve få oversikt over de viktigste stikkordene rundt tema for eksamen. Jeg ringte Stasjonen hotel undervegs og fikk bekreftet at jeg ble alene på rommet. Jeg trives godt på dette overnattingsstedet på grunn av både pris, atmosfære, sentralt beliggende, gode senger og ikke minst frokosten. Noe skuffet ble jeg, da jeg likevel hadde fått en romkamerat. En dame fra Danmark lå i den ene senga og hvilte. 

Vi hilste og fant raskt tonen, men det gikk ikke lenge før jeg skjønte at hun hadde utfordringer med seg selv og livet sitt. Utadvendt som jeg er, spurte jeg om hvorfor hun var her og om hennes familie. Det var kompliserte greier, og jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke hadde spurt, for jeg må medgi at fokuset på eksamen ble satt litt i bakgrunn. 

Dama ville flytte til Norge vekk fra sin søster og søsterdatter, da de ikke var normale! De ville nemlig at hun skulle gifte seg med en mann som har fem barn og det vil hun ikke. Hun liker ikke mannen og sier at søsteren  vil dette som en hevn for et eller annet. Skjønner du? Jeg gjorde mitt beste for å skjønne hva hun snakket om, men det ble bare verre og verre. Jeg lå på senga med eksamens notatene i hånda, men ble avbrudt med nye forklaringer og spørsmål stadig vekk. Plutselig spurte hun om jeg stod i ledtog med søsteren. Vel, for å ikke hause opp stemningen så sa jeg selvfølgelig nei som sant var, selv om det kunne vært interessant å sagt ja. He He. 

Jeg foreslo at hun trengte litt søvn, og lot hun få være i fred og gikk deretter ned for å lese. Hun sov da jeg kom opp igjen, og jeg skal love deg at jeg var så stliie som jeg kunne i håp om ikke å vekke henne heller. Det ble ingen TV titting denne kvelden!

Om morgenen var hun tidlig på beina, men jeg lot som jeg sov og stod opp først da hun gikk ned til frokost. Jeg sov godt hele natten, tok en lang frokost og var merkelig nok klar for eksamen. Det var en interessant oppgave. Jeg skrev og tok ofte pauser, for jeg ble sliten i hodet og ryggen verket mer og mer utover dagen. Jeg skulle så gjerne lagt meg i utstrakt positur, men jeg beit tenna sammen og fortsatte. Parykken var på i en time, deretter ble det lue. Jeg måtte lette litt på hatten når de verste hetebølgene slo inn, men da tok jeg en ny pause og måtte luftes igjen!

Det er som jeg skrev i oppgaven, at det først er når viljen er tilstede at vi kan lykkes. Hodet må være med! Mitt satt i allefall på plass, og med en time utvida eksamenstid klarte jeg å fullføre og besvare en oppgave jeg er fornøyd med, på tross av alle omstendigheter.

Borte bra, men hjemme best. Det var herlig å komme hjem og bare synke ned i stolen, og vite at ingen oppgaver ligger og venter. Noen møter ja, men ikke viktigere enn at jeg kan si nei. Dagen etter var blank. Jeg sov lenge, og gikk så ned i kjelleren. Opp og ned tolv ganger som oppvarming, med en pustepause midtveis. Trimrommet  og utstyret fikk stifte nytt heskjentskap med meg etter mange måneder fraværelse. Svett og fornøyd ble det etterhvert både en dagstur på hytta i finværet, med en passe lang gåtur og litt hobbysysler i heimen utover kvelden.

Det er en annen følelse å kjenne at man er blir sliten av fysisk utfoldelse, enn å føle seg sliten av ingenting. Det skal være målet mitt heretter. Det er nå jeg har sjangsen til å gjøre det. Jeg håper noen gir meg et spark i baken om motivasjonen synker, for det vet jeg av erfaring at den vil gjøre. 

Tilslutt i dag vil jeg takke alle dere som leser innleggene mine, og gir meg positive tilbakemeldinger på det. Det er så oppmuntrende og støttende gjennom denne epoken som brystkreft operert. Legene sier at jeg pr. i dag er frisk og at etterbehandlingene er ment forebyggende. Cellegiftbehandlingen har gjort forandringer med kroppen min som jeg må leve med, men det bør være mulig å bli sånn bortimot så god som ny!

Tusen takk for lua Solveig



 

 

 

Brystkreft fase 3. Lettelse

Den blide hyggelige kirurgen som tok imot meg på Brystinstituttet beklaget forsinkelsen og bar ikke preg av å ha det travelt, selv om det nærmet seg arbeidstidsslutt. Hun var interessert i å høre på meg og syns det var flott at jeg tok kontakt.

Jeg vet ikke hva det er med leger, men alle er så kalde på hendene? Attpå til er de klar over det også, for de beklager det alltid! Fingrene hennes fant min nye kul og snart hadde jeg et markert kryss med en ring rundt kulen. Hun skjønte min bekymring og ville at  jeg skulle ta ultralyd med det samme.

Jeg la meg på benken i rommet hverandre over gangen, og inn kom det en velkjent kar fra forrige ultralyd. Han var like snakkesalig som sist, på sitt dansk-norske språk. " Ja, her er det en kul, men den ser da helt fin og harmløs ut!" Han bevegde apparatet frem og tilbake, mens han snakket med seg selv, samtidig som han spurte om været og min lange kjøretur. Jeg var i grunnen helt avslappet i kroppen, men må innrømme at tårene rant av glede og lo da han for andre gang spurte om jeg hadde gått i søvne eller ramlet ut av senga, for dette var en helt vanlig blåkul, som han sa.

Jeg tumlet meg opp av benken og inn til kirurgen og sykepleieren igjen. Stemningen var litt løsere nå og vi var like glade alle sammen. Jeg fikk likevel en ny kontrolltime i fall om kulen ikke var vekk innen påsken. Legen hadde ingen forklaring på hvorfor kulen hadde oppstått, men sa at det kunne være cellegiftbehandling som kunne føre til små betennelser eller sprengte blodkar og lignende. Jeg var uansett lettet og glad.

Dagen etter var det sykehuset på Gjøvik som stod på agendaen. Det var tid for oppstartsamtake med legen og CT undersøkelse ved stråleenheten. Det er ingen sak å komme hit. Smurte brødskiver, kaffe og vafler står framme, og det er bare å forsyne seg. Jeg møtte kjentfolk og praten gikk, mens jeg ventet. 

Legen var fra Tyskland, men snakket godt norsk. Praten gikk om løst og fast rundt strålebehandlingen og ellers. Hun tipset meg blant annet om å drikke eller skylle munnen med Salviete for å bedre mine plager i munn og hals. Slimhinnene får hard medfart av cellegiften og salvie kunne ha god effekt. Jeg skal passe meg for å bruke kosttilskudd med antioksidanter, for de produktene kan inneholde østrogen og det skal jeg ikke ha! Etter strålebehandlingen skal jeg begynne på hormon tabletter med anti østrogen, nettopp for å hindre at hormonene skal bidre til å danne nye kreftceller. En ting er sikkert. Man får mye informasjon hvis en bare lar det synke inn!

Lenger bort i gangen var det klart for CT-undersøkelsen. To ragiografer tok i mot meg. Sko og klær "ovabeltes" skulle av. Deretter var det å legge seg på benken. Armene bakover, kneputer og andre skulle tilpasses. Så skulle jeg øve på å trekke pusten med brystkassa,  og holde så lenge jeg klarte. 8 sekunder!!! Jeg ble flau, men muntre ansikter sa at det går bedre etter hvert. 25 sekunder bla andre forsøk og hele 50 på det siste. Målet var hele tiden å trekke pusten og se en søyle stige til innenfor en ramme, for så å holde den der uten å slippe pusten. Søylen må nemlig være innenfor det markerte feltet for det er kun da at strålingen skjer. Målet er å holde i ca 30 sekunder hver gang inntil vi er ferdige.

Etter noen øvelser kom legen inn, og skulle markere opptegning og tatovering for selve stråleområdet som maskinen skulle stilles inn etter. Tre prikker ble tatovert, og de vil jeg ha som et minne resten av min levetid. Når oppregningen var ferdig gikk radiografene ut av rommet og selve bildene kunne tas. Jeg ble foresten tatt bilde av med et vanlig kamera så og dette var på grunn av kvalitetssikringen. De vil absolutt at det er rett person som ligger på benken siden strålebehandlingen er tilpasset til hver enkelt person.

Etter en halv times tid var det klart og jeg kunne reise hjem. Om en uke starter det hele og det skal bli godt å komme i gang. Nå er det tid for å lese til eksamen i psykisk helse for barn og unge. Jeg har snaue to døgn på meg!




 

 

Brystkreft, fase 3. Besøk på #stråleenheten!

Torsdag 9 mars var det obligatorisk informasjonsmøte på stråleenheten på Gjøvik. Datteren min har bursdag, men fokuset er dessverre kreftbehandling. Den "ny oppdagede kulen" kjennes fortsatt, og i bilen nedover ringer jeg brystinstituttet! Når ikke de ringer meg, ringer jeg dem!

En hyggelig dame svarer at joda, jeg er satt opp på time på førstkommende tirsdag. Siden jeg er satt opp med samtale med en kirurg så var dette første mulighet. Skuldrene senket seg, og jeg lente meg tilbake i sete og slappet av. Du verden hvor glad jeg er for at jeg ringte! Må jeg si mer?

Jeg tenker tilbake på onsdagskvelden. PopKorn, damekoret jeg synger i deltok på museumet og feiringen av "kvinnedagen". Det var mange fargerike damer og mye god mat. Det var taler og sang som berørte, og alle var så glade! Den selvskrevne sangen av Caroline, om da hennes autistiske sønn måtte flytte bare 12 år gammel, berørte meg veldig. Vi har alle våre utfordringer. I festsalen var det mange som sikkert hadde flyktet fra krig og elendighet, og kanskje var det flere med andre utfordringer der. Likevel, det var smil og latter og glede. Når en kurdisk mann startet å synge, var det mange som kastet seg ut i dansen. Jeg ble sittende å se. Lysten til å delta ble stigende, men jeg var absolutt varm nok. Det var rytmer, løsrivelse og bevegelser mannfolk bare kan drømme om! Jeg var høy på livet da vi dro hjem. Rett og slett glad!

Vi var fem damer som var kalt inn på stråleenheten. Jeg var antagelig yngst, og den eneste som hadde vært gjennom cellegiftbehandling. Men det var interessant å se og lære om kreft. Programmet for legesamtale, CT og behandlinger med dato og klokkeslett lå klart i mappa mi. 15 behandlinger skal jeg ha, og tirsdag i påskeuka er jeg ferdig! Du verden som jeg ser fram til det!

Jeg gruer ikke for behandlingen, men lurer på om jeg vil klare å ligge med armene bakover, puste inn med brystkassa slik at den heves,for så å holde pusten så lenge jeg klarer. Dette kalles pustestyrt behandling. Pusten gjør rommet mellom hjertet og brystveggen større, og dette gjøres for å skåne hjertet mest mulig. Strålinga skjer fra to sider, men på skrå slik at det hovedsakelig bare er selve brystet som blir bestrålt. Vi kan bli litt solbrente, og skal ikke utsette oss for direkte soling på minst et år. Akkurat det skal gå fint, for toppløs sesongen har vært over i mange år for min del! 

Vi ble oppfordret til å være i aktivitet og gå turer, men samtidig hvile. Jeg har bestemt meg for å se på det som rekreasjon, og kommer ikke til å reise fram og tilbake. Jammen vil jeg være byjente i 3 uker! 

Men i dag blir det nok en spennende dag. Det er tid for en tur på brystinstituttet. Selv om jeg ikke får et svar på kulen i dag, så regner jeg med at legen har noen kloke ord å si. Tvi tvi.



 

Brystkreft. Fase 3. Snakk om følelser!

Mandag, ukas første dag. Jeg våknet og tenkte "hva er det som venter meg denne uka"? Jeg var spent og  forventningsfull, og gledet meg til å stå opp og kjenne bedring fra dag til dag. Men dagen som forsåvidt startet så bra, opprandt i tårer og vonde tanker!

Sola skinte og jeg hadde en kaffeavtale om det nye prosjektet mitt. Sykdom spolerte avtalen, og denne gang var det ikke meg det gjaldt. Men jeg bare måtte ut. Jeg hadde ikke sett andre  folk enn mine egne på fem dager og det er veldig uvanlig for meg! Jeg trosset kvalmen, tok på meg den nye parykken og dro! 

En samtale med en venninne gjør godt! Tenkte tanker får ofte nye perspektiv når du snakker om dem. Det er nesten som du ser deg selv utenfra samtidig som nye impulser dukker opp. Nesten litt mentaliserende. Vel, et par timer var nok. Sofaen hjemme kaller. Jeg trenger å hvile. 

En test på Facebook sier at året 2017 vil gi meg lykke og god helse, og at mine skader vil bli leget slik at jeg vil kunne slippe ut pusten igjen! Du verden den var midt i blinken! Jeg ble så glad! Hallo, det er da bare tull disse testene tenker du sikkert nå, og det er jeg da fullstendig enig i. Men likevel, tilfeldig eller ikke. Jeg velger alltid å gå for den beste løsningen. Tenke positivt og bite fast i det halmstrået som dukker opp! Vi trenger det! Jeg trenger det. 

Litt senere sitter jeg på kontoret, rommet mitt, og snakker i telefonen. Med hvem husker jeg ikke, for brått så bare kjenner jeg at nakkehårene reiser seg. Jeg mister nesten pusten og kunne ikke blitt mer overrasket om noen hadde gitt meg en knyttneve midt i panna. En kul! En ny kul Fem seks centimeter ovenfor forrige kul. Verden raser litt sammen i noen sekunder. Fingrene mine søker! Joda der kjenner jeg den igjen. Jeg avslutter telefonsamtalen med Gud vet hvem og går på badet, og river av meg genseren. Nei, ingenting å se! Jeg går ut i stua til Bjørn. Jeg må ha sett ut som en sint okse, for han kryper litt sammen i sofaen og spør "hva er det?", mens jeg målbevisst går mot han. "Kjenn her! Hva er det?" Sier jeg, som om han skulle vite det! 

Det et Bjørn som er den pessimistiske av oss, men denne gangen sier han at det sikkert bare er en begynnende kvise eller et eller annet! Som en zombie finner jeg en penn og går tilbake på badet! Jeg tegner rundt det jeg mener er en kul og møter tilslutt mitt eget blikk i speilet! Tårene renner! Jeg er kvalm, redd og for en gangs skyld, satt helt ut av spill. 

Tankene surrer, det er akkurat som om de er svarte piler som skytes ut på kryss og tvers! Intet mønster, bare helt vilt. Jeg kjenner på kulen. Utforskende. Igjen og igjen. Fornuften begynner så smått å innhente meg igjen. Ingenting stemmer med at en ny kreftkul skal dukke opp nå! Det er for tidlig! Det er en uke siden siste cellegiftkur, og jeg har fortsatt giften i kroppen som dreper kreftcellene! Jeg sier til meg selv at detter ikke noe å ta slik på vei for! Men i morgen vil jeg til legen. Jeg vil ha et svar på hva dette er. 

Jeg skriver en melding til legen, min for første gang i livet, og ber hun ha en tid til meg i morgen, og setter meg tilbake i stolen for å se på "Petter uteligger på tur med rusmisbrukere". Bjørn maser nok en gang om at to av bikkjene har stukket av, men jeg er nok likevel ikke helt på plass. Jeg er urolig og stressa og ute og lytter og roper på bikkjene gang pågang, og har innsett for lenge siden at jeg ikke vil klare å gå og lete. 

Omsider dukker hundene opp. Etter to timer! Det er bek mørkt og 12 kuldegrader ute. Hundene er fulle av is og  snøklumper. Jeg blir så glad, og tar de med i badekaret for opptining, og jeg kan ikke annet enn å le. Litt etter ringer legen! Hun gjør et unntak sier hun, og jeg er så takknemlig. Jeg kan legge meg og det rare er at jeg faktisk sovner fort.

Neste morgen ser jeg et blått merke der avrisset med pennen er! Slik var det ikke da jeg oppdaget svulsten! Fornuften har seiret. Jeg klarer å skyve det til side. Jeg bestemmer meg for å ta det med fatning. Nå skal det utredes. Fastlegen min er på kurs, så det er en turnuslege som roper meg opp. Hun er behagelig, blid og velvillig innstilt slik en lege bør være. Jeg forteller og viser henne kulen. Hun kjenner den også. Den er ikke så stor og heller ikke slik den første var, ujevn og litt knudrete. Nei den er mer rund og glatt. Mer som en begynnende kvise. Legen ringer brystinstituttet og får beskjed om å fakse en henvisning. Jeg drar hjemover, med en forventning om at noen ringer og sier jeg skal komme, men telefonen er og forblir stum. 

Norsk helsevesen er bra, veldig bra. Men det kan alltid bli bedre! Hvis du har bilen på verksted, så går det ikke lenge før vi får en epost om å svare på spørsmål om hvordan vi opplevde vårt siste besøk. Kanskje noe å tenke på i helseetaten også? For når det kommer til stykket så er det helheten av alt, som teller. Skal vi bli friske så må det også gjelde på det psykiske planet. Vi må snakke om tanker og følelser og hva vi ønsker. En lege er ekspert på selve sykdommen, men det er jeg som er ekspert på kroppen min!

Jeg hadde et spørsmål i hodet etter at jeg gik ut fra legen og det var. Når? Når skal jeg til Brystinstituttet? I dag? I morgen? Neste uke? Tenk om noen bare hadde ringt og sagt at, jo du får en time en gitt dato med en begrunnelse om hvorfor, og samtidig en beroligende prat om at det går bra å vente disse dagene? Jeg takler det. Jeg er sterk, men hva med andre? 






 

 

Brystkreft fase 3. Vendepunktet

Jeg våkner tidlig og blir liggende å tenke. Det er søndag, det snør og for bare noen timer siden så jeg meg selv på TV. Huttetu!

Mange tanker raser rundt i hodet. Glemt er magevondten, oppblåstheten, kvalmen og den ekle følelsen innvendig for øyeblikket. Ja, hva skal jeg si? Hva tenker jeg? Jeg vet ærlig talt ikke. Programmet var fint. "Krafttak hos Kloppen" var koselig, lærerikt og underholdene. Mange sendte "Håp" til 2277 og ble en kreftvenn. Det gjorde jeg, og kanskje du? 

Jeg visste ikke hva som kom. Et 90 minutter langt intervju, var strippet ned til bare noen minutter.     Jeg så meg selv le, med tårer i øynene og at jeg tok av meg parykken PÅ TV !!! Jeg ble berørt, jeg ble flau og jeg lo. Bjørn også. Det at de viste at jeg tok av meg parykken var noe jeg fryktet og hadde en magefølelse for, men som jeg innerst inne håpet ikke kom. Likevel, jeg er stolt og glad for at jeg sa ja til å delta. Nå skjer vendepunktet. Jeg skal ta tilbake kroppen og helsa mi! 

De tråe dagene er over. Det har øyeblikkelig gått en uke siden siste cellegiftkur. Immunforsvaret er på bånn, så nå går det forhåpentligvis bare oppover og framover! Det er så mange som heier på meg og det hjelper meg til å heie på meg selv. Det er hjemme jeg er meg selv. Jeg er grå i huden, blek og rett og slett stusselig. Jeg både ser syk ut og er syk, men det går an å gjøre noe med det! Jeg vil se fresh ut!

Så i morgen starter mitt nye prosjekt. Det vil ta tid, men målet er forandring eller egentlig forvandling. Fase tre starter, og snart er det tid for strålebehandling. Infomøtet blir på torsdag!  Det er fortsatt spennende dager jeg går i møte, og det er viktig å leve så normalt som mulig. Det ble poengtert av flere i programmet i går. Det er min strategi!

 




 

#Brystkreft fase 2. De tråe dagene!

Det er best å være i vigør. Ha noe å drive med! For det er når du setter deg ned du kjenner at du ikke er som før. 

Men jeg ønsker ikke klage. Bare prøve å la deg få et lite snev av hva vi i min situasjon går igjennom. Hetetoktene er ubehagelige, men ikke det værste. De kommer helt ut av intet. Det kan sikkert mange i overgangsalderen nikke gjenkjennende til. Hos meg kommer varmen innenfra, muligens fra mageområdet som en liten flamme som sprer seg oppover og utover i armene og tilslutt i hodet. Om jeg har parykk, lue eller ingenting på hodet, spiller ingen rolle. Jeg blir kliss våt. Jeg har gjerne noe tørkepapir og tørker av, men det stopper ikke før kroppen selv bestemmer. På det mest ekstreme renner det faktisk noen dråper ned i panna og ansiktet. Like plutselig er det over og da tørker det opp av seg selv. Men så blir det kaldt og jeg hiver meg rundt etter lua. Jeg lurer iblant på om det lukter svette av meg, men ingen har rygget unna enda.

Det verste i disse dagene er at kroppen ikke fungerer. Magen er ugrei. Jeg er oppblåst og får ikke gått skikkelig på do. Det er mildt sagt noe dritt! Jeg er egentlig ikke så veldig kvalm, men er det jeg kaller kvalmsulten. Jeg har en søtlig smak i munnen og litt av og til litt halsbrann. Brus er forferdelig hvis det ikke er iskaldt og vann smaker som doven utblandet solo eller noe. Men jeg må drikke vann så det blir da noen slurker nå og da. 

I stad fikk jeg leamus i rompeballen. Det var nesten bare morsomt, men leamus eller svak biverering innvendig og litt hist og her, er ganske vanlig. Men det er ekkelt når det nesten kjennes ut som hjertebank. Det er derfor jeg syns det er best å være i aktivitet, drive med noe, snakke med noen og lignende. Hvis jeg bare hadde orket. I dag er ikke dagen, men jeg har et håp om ar det blir bedre i morgen. 

Jeg har litt vondt i armen også. Cellegiften har nok preget en blodåre og blitt litt skadet. De sier det vil lege seg selv med tiden, for det er en egenskap blodårer har det å reparere seg selv. Det er snart en uke siden jeg merket det og det har blitt bedre.




 

Når du ikke har ork til å gjøre noe så kan jeg jo lese litt, tenker du kanskje. Ja litt. Det blir noen korte økter. Jeg er ikke fortrolig med noen av brillene mine. De nyeste kjøpte jeg rett før jul, men da jeg ville klage fikk jeg beskjed om at cellegiften kan utgjøre noe av skylden. Så jeg må vente. 

Men i går fikk jeg en ide på et prosjekt som jeg skal prøve å få til. Det blir spennende og se, mer vil jeg ikke røpe enda. Lørdagskvelden blir det spennende, flaut, skummelt, interessant og kanskje morsomt å se seg selv på TV. Hvertfall når du ikke helt vet hva som kommer. Jeg støtter kreftsaken og kommer til å bli en kreftvenn for alltid.

I morgen spår de sol og pent vær. Da skal jeg ut å gå og håpe på at energien kommer smått om send tilbake. Det blir sikkert bra. Det er viktig å være optimistisk. 

Brystkreft fase 2. Siste kur !

 

 

Endelig er dagen kommet. Det er mandag 27 februar, og tid for den siste av mine 4 cellegiftkurer. Jeg våkner før klokka ringer. Ute er det grått og overskyet, og det har kommet litt snø gjennom natten. Jeg er spent, glad, men også litt redd for jeg vet det blir noen timer eller dager fremover som gjør meg dårlig. Det skal nok gå fint, men jeg hater å være så redusert.

Medisinene jeg skal ta har jeg funnet frem, men likevel glemmer jeg å ta de. Vi setter oss i bilen og kjører. Litt borti veien kommer Bjørn på at han har glemt mobilen sin! Vi må snu, for det er viktig at han har den tilfelle Riksen skulle ringe. Først når Bjørn kommer ut igjen i bilen husker jeg på medisinene og da er det min tur til atter å låse opp døra! Ja, ja det er godt vi husket, før vi kom for langt avgårde.

På labben er det kø, men etter 10 minutter er det min tur. Jeg vil ta prøven i høyre arm og sykepleieren sier at da får jeg den beste utsikta. Hvis vinduene hadde vært rene vel og merke da, sier hun. "Da skulle du sett mine" sier jeg, mens vi begge ler. Deretter forteller hun at hun har gipsplater i taket hjemme som er malt, og at en håndtverker hadde sagt hun  skulle male taket igjen når det ble skittent. Men hun vasket det og nå satt hun i sofaen, og bare så på sitt skinnende flotte umalte tak. Du verden hvor mye man kan snakke om på et par minutter!

Etter en god frokost i kantina, bar det videre inn på kreftenheten. Der var det også kø, og nesten for få sitteplasser! Jeg kjente igjen flere fra venterommet på labben. Plutselig kommer en  hetebølge skyllende over meg som vanlig, men nå måtte bare parykken av! Det hjalp noe. Ikke som da jeg etter en skitur og et besøk hos en eldre dame vi kjenner, til slutt satt i stillongs og BH!  Huff, det er nesten tragikomisk. 

Endelig kommer legen. Vi snakker om hvordan jeg føler meg og hvordan det har gått etter forrige kur. Blodprøvene er fine og det blir full kur denne gangen også. Vekta viser en kilo mer enn forrige gang og hun sier at det er veldig vanlig for veldig mange. Hmm...  Jeg liker det ikke. 

Det blir et dobbeltrom denne gangen også, og der ligger det ei blid snakkesalig dame. Skravla går fra første sekund. Vi ler, vi flirer og har med oss humoren. Menjeg kjenner jeg blir litt ydmyk når hun forteller sin historie. Hun har kreft i bukspyttkjertelen og tålte ikke den harde kuren, så nå er det en ny variant. Hun vet ikke om hun overlever sommeren. Huff hvorfor skal det være sånn? Jeg må svelge mange ganger og tørke tårer, men brått så ler vi igjen. Det er sånn livet er. Det går opp og det går ned.

Veneflonen settes på første forsøk i dag. Det svir mer enn vanlig, men de er fornøyd. Etter en stund kommer sykepleieren med posene mine. Jeg orker ikke tenke. Vil bare ha det overstått, og vi skravler og ler og har det egentlig helt Ok. Jeg tar noen bilder og får hjelp til noen av meg selv. Det er kjekt med minner, selv om det ikke bare er gode. 



     
Jeg er ferdig! Vi rekker en liten tur ned på CC før timen hos frisøren. Jeg kjenner allerede virkningen ned i beina, men skynder meg inn og får tak i noe jeg sikkert ikke trengte i følge Bjørn.     På Kleppes har de fått den ene av tre parykker jeg valgte ut. Jeg ble ikke veldig fornøyd, men syns den er bedre enn den jeg har fra før. Agnete stusser og fikser og det blir greit. Men nå vil jeg bare hjem. 



 

På veien møter vi Kine som vil gi meg et ullteppe fra Ull og Omtanke Valdres. Det er flott! Mange personer har strikket små lapper som Kine har sydd sammen, for å gi til kreftpasienter. Jeg blir rørt og takknemlig. I tillegg fikk jeg en lue Kine har strikket til meg. Når vi kjører videre er det med lue og pledd på meg og jeg sovner til vi er hjemme.



 Resten av ettermiddagen og kvelden tilbringes på sofaen. Jeg er uvel. Virkningen er merkbar, men det går greit. En kvalmestillende og to Paracet hjelper litt. Natta går greit, men jeg bader i svette flere ganger og må opp et par turerpå do. Klokka seks er det slutt. Natten er over og da blir jeg liggende å tenke. IPaden tas fram og jeg begynner på dette innlegget på bloggen min.

Nå er 10 kilometeren for kvinner i Lahti i gang og vi heier på Bjørgen, og tar dagen som det kommer!

Brystkreft fase 2. Hyttekos!

Det var utrulig godt å reise på hytta. Vi har nemlig ikke vært her siden jeg fikk diagnosen. Det igjen betyr at formen ikke er så verst alt tatt i betraktning, og det er jeg svært glad for.

Sist mandag dro jeg til Gjøvik, til Kleppes frisør. Jeg skulle nemlig hente meg en ny parykk. Stor ble dermed skuffelsen da den ikke var kommet. Men litt stuss av den eksterende samt noen gode råd, gjorde at jeg ikke syns turen var bortkastet. Men dagen ble lang siden jeg dro videre til et styremøte på Gran i NK Vestoppland. Parykken var på helt til en ny hetebølge kom kastende over meg, i ren refleks dro jeg av meg skjerfet og parykken fulgte med. Om jeg var varm, ble det ikke akkurat kaldere da! Resten av møtet foregikk uten parykk! He he. Jeg lånte sofaen litt før jeg dro hjem og tirsdagen kom og gikk med en avslappende Tove på sofaen. Forresten så modda jeg meg i vegen på morsmålsdagen og var med å sang tre sanger med sanglaget. En koselig stund var det.



 

Onsdagen tok jeg fram mine nye ski og dro på Eggeåsen og prøvde skiløypa for første gang. Det var trivelig. To biler på parkeringen og helt stille. Sola skinte og formen var god. Hundene fikk springe løs, men de holdt seg ved meg og ventet. Det gikk nemlig ikke fort. Jeg pustet og peset, men tok det med ro og bare nøt. Å se hundene så glade og forventningsfulle samtidig med det praktfulle været, er bare topp. Jeg aner ikke hvor kort eller lang løype jeg gikk, men jeg var fornøyd. Hundene måtte i bånd da vi nærmet oss parkeringa, for jammen kom det flere.

På ettermiddagen tok jeg også fram trekkspillet for første gang siden operasjonen. Det var morro. Jeg tenkte det må til litt oppfrisking, siden jeg har gått i bresjen for å lage et "husorkester" på samfunnshuset. Det blir spennende og se hva vi får til, men  det må nok vente til formen igjen er stigende etter siste kur. Det blir på mandag. Gjett om jeg gleder meg til å bli ferdig med det jeg har kalt fase 2 i denne bloggen! Jeg får tårer i øynene av bare tanken.

     

 

Nå har det starta å snø, men det gjør ingenting. Det er bare å kle på seg, for ut skal jeg. På mine nye ski. En liten runde nok en gang. Inne her går det ikke an å være lenger, for Bjørn fyrer. Jeg har kasta både bukse og sokker her jeg sitter og, forbipasserende tror sikkert det er en kar som sitter her ved vinduet!  

Det hender vi har det litt morro da! Det lå plutselig et langt hår på stuebordet og jeg så på Bjørn og spurte " hvem er dette sitt da?" sa jeg. "Nei det er nå ikke mitt da" svarer Bjørn litt undrende. "Nei vel, det er nå hvertfall ikke mitt da" sier jeg mens jeg peker på mitt nakne hode. 

Ha en trivelig helg der ute! 

 

 

Brystkreft fase 2. Hipp hipp hurra!

Det er mørkt ute og jeg kan puste ut og slappe av! Jeg har bursdag i dag og jeg er 51 år! Barn og barnebarn har reist, og en time på øyet gjorde godt. 

Jeg sitter å reflekterer litt over livet. Hva jeg tenker på? Alt og ingenting. Først og fremst er jeg glad for at jeg har blitt så gammel, men jeg skulle gjerne skrudd årene tilbake for det er sant som de sier. Det er nå det virkelig går fort!

Jeg ser på et bilde fra i fjor da jeg fylte 50 og tenker. "Hvem skulle trodd at jeg et år etter skal sitte i samme stol, ha brystkreft og være skallet"? Det er tøft og hvis du lurer så hater jeg nesten mer det å være skallet, enn å ha fått selve sykdommen. Og ja jeg vet det kommer tilbake! Men det er faktisk i skrivende stund at jeg føler savnet. Men i dag har jeg faktisk gått uten lue og parykk selv med litt besøk. Det er for varmt med disse hetebølgene som kommer og går, ofte  med bare noen minutters mellom rom. 

Jeg har sluttet å se meg i speilet når jeg går forbi. Men om morgenen, da ser jeg etter om det har forsvunnet mer. For jeg har fortsatt hår på armer, ben og øyebryn og vipper. Men likevel, Katrine takk for at du overtalte meg for 17 år siden og tatovere øyebrynene mine. Det syns faktisk litt enda, og selvom hårveksten forsvinner så, vil jeg ha øyebryn uten å måtte sminke meg!! Å det er jeg veldig takknemlig for.

På hodet er det skjeggstubber på 2-3 millimeter og litt flekkvis med bare dun. Jeg er stadig i tvil om jeg skal fjerne det eller se om det er det nye håret som kommer? Mest sannsynlig er det ikke det, for om en uke bærer det avgårde igjen. En siste dose med cellegift! Håper jeg da! 

Men jeg tar meg en tur nedover i morgen også, for jeg skal nemlig få en ny parykk. Forhåpentligvis en jeg vil trives mer i? Det gleder jeg meg til. Men først skal jeg hente bursdagsgave fra meg selv og Bjørn. Det ble nemlig felleski! Gleder meg til å prøve de!

Ellers så skal jeg bare slappe av og nyte dagene som kommer! Jeg fatter ikke hvor di tre siste måneder har blitt av? Kanskje skal jeg prøve å spille trekkspill igjen og kanskje gitaren? Lese pensum, gå på ski, ut med hundene! Jeg vet ikke. Jeg tar en dag av gangen og ser det an. Men en ting er sikkert ! Sofaen skal bare brukes til hvile, mellom gjøremålene så lenge jeg klarer. Ha en god kveld! Forresten! Tusen tusen takk for alle gratulasjoner! Jeg er overveldet! Etter mer enn 500 så måtte jeg gi opp å svare hver enkelt. Det blir bare likes😘




 

Brystkreft fase 2. Jeg er såå glad!

Whow! Jeg er så glad. Jeg klarte det! Min første individuelle oppgave i studiet i psykososialt arbeid er levert! Det har vært en hektisk innspurt de siste dagene. Jeg har nemlig vært mye bedre siden mandag og det gjør meg også glad. Men la meg starte med det aller viktigste, nemlig kreftaksjonens "kick off" hos russen!

Hege, kreftkoordinatoren i Valdres hentet meg og sammen dro vi til Valdres videregående. Der møtte vi Martine fra Kreftforeningen og to blide jenter fra russestyret. Det tok ikke lang tid før russen kom slentrende inn i gymsalen, og det var stor oppslutning. Martine, 19 år, fortalte om mammaen sin som først ble rammet av føflekk kreft og et par år etter ble det konstantert brystkreft. Hun fortalte på en varm levende måte, og vi ble alle berørt når vi fikk beskjed om å reise oss en etter en ettersom personen vi forbandt med ordet kreft poppet opp på skjermen.

Bestemor, bestefar, mamma, pappa, søsken, egen kropp, tante, onkel, venner, bekjente! Tilslutt var det bare en liten håndfull som fortsatt satt ! Det gir oss en trist beskjed. Vi blir berørt av kreft på en eller annen måte, en eller annen gang i livet alle sammen. Men det finnes håp, og det er at forskningen går fremover, både for å behandle, friskmelde og også det å kunne leve med uhelbredelig kreft. Det er nettopp det årets kreftaksjonen handler om! Russen vil være de som kommer på dørene våres i løpet av de to første ukene i mars måned. Jeg håper du tar varmt imot dem.!


 

Etter at Hege hadde fortalt litt om sin rolle som kreftkoordinator i Valdres, og at faktisk en del av stillingen hennes betales av innsamlede midler, så var det min tur. For de av dere som har lest bloggen min fra starten, så var det det jeg snakket om. Hvordan jeg oppdaget kulen. Hva som gikk gjennom tankene mine, og hvorfor jeg bestemte meg for å skrive om det gjennom å blogge. Jeg var ikke nervøs, men kjente at jeg berørte mange, og at jeg selv ble berørt. Jeg fortalte om ting jeg faktisk har forsøkt å legge bak meg, og det var sterkt å ta det fram igjen.



 

Tilslutt viste Martine en kort film der hun og moren hadde hovedrollene. Mamma og Martine. Du kan se den på YouTube og linken finner du her. 

https://youtu.be/ZPKlpyTCDDE

Det var en fin opplevelse, og jeg er takknemlig og ydmyk for å bli spurt om å delta. 

Jeg fikk en tilbakemelding fra Aurora, som har sin egen blogg, og har du lyst kan du også lese hva hun skrev her.  http://paaegneben.blogg.no/

Brystkreft fase 2. Jo takk det går ....

Jo, takk det går bra, begynner å bli et kjent svar når folk spør. Men det er selvfølgelig dager det ikke går så bra også. Slik som sist fredag.  Fjerde dagen etter  kur. Jeg våknet av vekkeklokka. For en gangs skyld måtte jeg opp og få drosjebilene ut i drift. Jeg var jo fortsatt alene, og sjåføren måtte få nøkkel, telefon og sine instrukser.

Jeg stupte i seng igjen og ble liggende og vri meg. Søvnen ville ikke innhente meg igjen. Ryggen verket og magen  rumlet, og jeg måtte på do. Ordentlig på do, og jeg angret at jeg ikke hadde tatt noe forebyggende for nettopp det. Kloakken var tett! Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette emne, men en ting er sikkert. Det skaper stort ubehag i tillegg til det andre.

Dagen ble stort sett tilbragt på sofaen. Hetetoktene kom og gikk og jeg sov etterhvert mesteparten av dagen. Bjørn ringte og sa operasjonen hadde gått bra, men at han nok ble over til lørdag. Det var godt å være alene, men heller ingen å mase på med hensyn til mat og drikke eller når hundene ville ut. Bjørn er flink med mat. Det skal han ha. 

Lørdagen var noe bedre, men formen elendig. Jeg gikk et par km i med hundene i møte med Bjørn, men ellers var også dette en veldig rolig dag. Studier fikk være studier og nok en dag ble tilbrakt i hver vår ende av sofaen.

Så kom søndagen og morsdag. Formen var enda litt bedre, og jeg ladet opp til konsert og kveldsmat med korene. Det hjelper på humøret at været er fint. Det kom noen på kaffe og tida gikk. Men formen er rimelig borte når du blir andpusten av å skjære opp litt spekemat?

Jeg dro til Slidre. Forventningene til kvelden var høye og jeg gledet meg. Gode klemmer og blide ansikter varmer. Synginga med damekoret PopKorn gikk bra. I pausen var det mat. God mat. Spekemat, laks og eggerøre, heimelaga syltetøy og rundstykker også kaker da. Mmmm jeg var sulten. Litt ble til mye og magen ville ikke spille på lag. Snart var det sanglaget sin tur til å fremføre sitt bidrag. Jeg tror jeg brukte de siste kreftene jeg hadde denne dagen. Gud så sliten jeg var! Jeg vurderte å reise hjem i pausa, men tenkte at jeg ville prøve å henge med på framføringa til sanglaget. Det svingte og gikk bra, men kreftene tok slutt. Beina ut i bilen var tunge og pusten like så. Det var trått. 

Når du er så sliten så tar det ofte lenger tid å komme til hektene igjen. Så i dag er det atter hvile på programmet. I dag er det fortsatt magen som er hovedproblemet, men det går vel over? Jeg orker ikke snakke mer om det nå. Gud jeg skal være glad dette er over. Det nærmer seg siste kur og det ser jeg fram til. Jeg håper virkelig at plagene da avtar. 

Men i morgen skal jeg ut igjen. Russen skal ha kick off med hensyn til kreftaksjonen og jeg har sagt ja til å delta. Det blir spennende og kanskje litt "skummelt". Jeg gikk noen runder med meg selv før jeg sa ja. Det er faktisk viktig å støtte kreftforskning og informere. Kanskje kan jeg bidra til et syn på at det å få kreft i dag ikke nødvendigvis trenger å være farlig? De har kommet veldig langt i dag, og lenger kommer de med bedre ressurser. Jeg vil i allefall hjelpe!



 

 

#Brystkreft fase 2. Del 21. Dagene etter 3.kur.

Jeg sov godt hele natta. Dermed var første ettermiddagen verst. Noen timer. Kanskje var det fordi forventningene om at jeg skulle bli dårlig, for store? Kanskje er det kroppen som tilpasser seg? Uansett er det deilig å kjenne at jeg fungerer. Uten for mye smerter eller ubehag. Som et personlig minne tok jeg opptak av meg selv i ca en halvtime for å senere, i fremtiden å kunne huske hvordan det var på det verste. 

Tirsdagen startet som vanlig med havregryn med rosiner og melk. Deretter medisin.  Prednisolon. Mot kvalme og allergiske reaksjoner. Dessverre gjør det meg heller mere sulten raskere, men nå er jeg da i det minste klar over det. Dagen opprant uten at jeg egentlig registrerte det. Jeg var opptatt. Med å lese, med å sjekke Facebook, sjekke bloggen,  med å sitte litt på kontoret, med å sjekke e-post, med å føre regnskap for NK Vestoppland osv. Med ett oppdaget jeg at det var fellesøving med koret i Slidre. Jeg fikk plutselig lyst til å delta, selv om jeg egentlig hadde tenkt å holde meg hjemme. Trangen til å se folk, snakke, synge og le ble for stor. Jeg dro.

I det jeg kommer inn døra og ser de velkjente fjesene og får de hyggelige smilene og klemmene, kjenner jeg at det var riktig å dra. Det gir meg styrke og glede og noen timers flukt fra sykdom og tanker. Målet var å være der en time, men jeg ble til det var slutt. Deilig! Jeg fikk til og med en aha opplevelse da en venn spurte om jeg stadig fikk roser i kinnene helt ut av det blå? Han tipset meg om at det er kortisonen som gir meg disse hetebølgen som bare kommer. Det er fint å kunne utveksle erfaringer. Det gjør ting litt mer ufarlig og litt mer følelsen at vi er mange i samme båt.

Den andre dagen var det igjen tid for styrking av immunforsvaret med sprøyta i magen. På ettermiddagen kom smertene i ryggen sigende. Litt smertestillende og varmepute med roterende kuler hjalp godt. Jakke og sko kom på,og jeg halset av gårde på nok en korøving. Denne dagen med damekoret PopKorn. Jeg kom tre minutter for sent. Det vil si det trodde jeg, men denne gang var jeg en halvtime for tidlig ute. I blant går ting litt vel fort. Men det gikk bra. Sang er morro og på søndag skal det være et arrangement med mat og sang for de tre korene vi har i bygda!

I dag våknet jeg helt inntørket i munn og svelg! Om det kom av synginga skal jeg ikke påstå, men XyliMelts hjelper! Jeg fikk i allefall åpnet munnen såpass at jeg fikk sagt hade til Bjørn. I dag var det hans tur til sykehusinnleggelse. I morgen opereres det nemlig inn en "fistel" i armen hans, som et ledd i en eventuell dialysebehandling. Så da får jeg stulle hjemme med mine søte små hunder, lese pensum og jobbe med en studieoppgave. Solen skinte inn i stua i dag og det tar jeg som et godt tegn! 



 

Brystkreft fase 2. Tid for 3.kur.

Jeg våknet varm og svett av vekkeklokka. Det var tid for en ny tur til Gjøvik og den tredje cellegiftkuren. Jeg gruet meg egentlig ikke, men var veldig spent på virkningen og timene etter.

Etter en rask dusj, litt havregryn, kaffe i koppen og vann på flaska så bar det av sted. Ute var det grått og trist, og faktisk litt snø i lufta. Jeg hadde som vanlig en stødig sjåfør, min kjære Bjørn, så jeg kunne lene meg tilbake og slappe av. Men det var ikke lett. Ikke var jeg trøtt, tankene svirrer og jeg har den ene hetebølgen etter den andre. Syns det har blitt veldig forsterket i det siste. Mulig, ja ikke bare mulig, men det er nok overgangsalderen som har slått til for fullt. Alle som har vært der nikker nok gjenkjennende nå. Plutselig så bare kjenner du varmen kommer. Innenfra! Den vil ut, og synliggjør seg i form av svett, glinsende hud. For meg er det absolutt værst i hode, hals og mellom brystene. Jeg som alltid fryser på hodet og har lue eller parykk så må jeg ofte lette litt på "hatten" hvis det lar seg gjøre.

I dag reiste jeg med lue på. Jeg ga blaffen! Parykken var selvfølgelig med, også fordi jeg skulle til frisøren etterpå. Hun skulle sy den inn. Men først møtte jeg på blodprøvetaking. På venterommet ble jeg var en dame som stirret på meg. Jeg så på henne, men snudde hodet fort vekk. Men jeg hadde fortsatt følelsen av å bli beglodd. Jeg snur hodet sakte mot damen igjen og gir henne det søteste smilet jeg kan. Hun smiler tilbake! Vet ikke hvorfor, men nå er det jeg som ser på henne til hun snur seg vekk. Jeg har aldri sett henne før. Hva var det hun så på? Så hun at jeg ikke hadde hår under lua? Tenkte hun sånn jeg ofte tenker når jeg ser en dame uten hår på hodet. "Hun er sikkert syk, muligens har hun kreft?" Ja, jeg syns det var ubehagelig! Tror jeg skal tenke meg om en gang, til hvis blikket mitt stivner på en person! For å være ærlig så hadde det vært bedre om hun hadde snakket til meg. Dette er også grunnen til at jeg velger å gå med parykk. Det er ikke så lett å skille seg ut da!

I dag tok det lang tid før legen ropte opp navnet mitt. Vi hadde en trivelig liten prat og hun var litt for å gå tilbake til full dose med cellegift. Jeg tentke straks at da vil jeg kanskje bli dårligere, men jeg får ta det som det kommer. Det er dumt å engste seg unødvendig. Så er det veiing før dose kan bestilles på apoteket. Inne på rom seks ligger det også en annen dame som snart er ferdig med sin dose. Hun er snakkesalig og vi utveksler erfaringer om sykdommen, hårtap og hvor for vi syns det er så fælt å miste osv. Hun hadde oppdaget en kul ved siden av brystet nesten under armen og fikk fjernet denne. 4 uker etter måtte hun fjerne nok en lymfeknute og heldigvis var det ikke spredning. Men fordi kulen var av det uvanlige salget fikk hun først 4 kurer med EC90 slik jeg har, og deretter en mildere variant i 12 uker. En kur i uka. Jeg føler meg heldig! Nå har jeg bare "three weeks to go" til min siste kur!!!

Sykepleieren stakk feil, men alle gode ting er tre! Jeg som aldri har likt sprøyter og nåler, gir nå litt blaffen. Damen ved siden av drar og jeg kommer brått på at vi ikke presenterte oss for hverandre. Det er rart hvordan du møter folk og prater i vei som om du skulle kjent de i mange år. Felles interesser!

Kuren gikk mot slutten og da kom Camilla innom en tur. Disse taxisjåførene har det med å dukke opp over alt. Koselig det da. Klokka nærmet seg to og tid før et besøk hos frisøren! Parykken ble sydd litt inn og jeg plukket ut tre parykker fra katalogen som skal prøves neste uke. Spennende.

Turen hjem gikk veldig greit faktisk. Selv med middag på Bjørnen. Men hetetoktene er tråe! Og så begynte prikkinger, varmen som raser rundt. Innvendig uro og halsbrann, og dette med å trekke pusten ofte og tydelig. Slitsom for andre sikkert, men det får stå til. Bjørn har ikke trua meg med utkastelse enda! Nå har jeg fått med meg "Farmen" og skrevet på bloggen i mange timer, sånn litt innimellom så nå vil jeg snart sove. Det ble vel en liten halvtime på sofaen i ettermiddag, men jeg håper jeg får sove hele natta lell.

    

 

#Brystkreft fase 2. Del 19. Snart tredje kur!

Jeg har tatt en beslutning. Det har ikke vært lett, men det er deilig å  endelig akseptere situasjonen min. Jeg skal ikke søke på flere jobber enda! Jeg er under behandling og kroppen er ikke klar for fullt tempo på lenge. Litt stress nå eller mange gjøremål uten hvile, tapper meg for krefter. Det er bittert, men jeg skal jobbe med meg selv for å komme i form etter at behandlinga er over.

Det har vært en uke preget av mye på kalenderen. Jeg har ikke hatt motivasjon til å skrive nye innlegg, og når sant skal sies så har jeg ikke orket når jeg har hatt tid. Jeg må liksom være i skrivemodus. Men la meg nå fortelle litt om den siste uka.

Lørdag var jeg på kabaret med Røn musikklag. Det fortjener å nevnes, for vi trenger absolutt slike folk som gjør noe for oss alle! "Kabaret jubile" fikk meg i god stemning, og ikke mist frem latteren. Jeg elsker å le og bli underholdt med humor jeg liker, og jeg skulle gjerne stått mer på scena selv også. Når jeg har det bra så "glemmer" jeg litt det vonde og triste. Jeg bare nyter og kjenner at jeg har det bra når jeg ler og er glad. Litt rødt i glasset er heller ikke å forakte, selv om antall glass fortiden blir noe redusert. Etter kabareten  var det tid for prat og hyggelig samvær. Mange kommenterte bloggen min og var nysgjerrig på ståa. Det er veldig hyggelig, men det hender jeg syns det kan bli nok også, men da sier jeg fra. Parykken føltes veldig ubehagelig denne kvelden,for jeg var veldig varm og svett. Det er nesten så jeg venter at det skal dryppe fra hodet iblant, men jeg vet det bare kjennes slik. Daniel var særlig interessert i parykken så jeg dro den av meg, og ba han prøve`n. Han poserte i villig positur, mens de som stod rundt knipset i vei og latteren trillet. Kort etter var den på plass på hodet mitt igjen, for jeg føler meg veldig avkledd uten.

Søndag var det selskap. Eivor er alt et år. Barnebarn er berikende. Jeg kan leve lenge bare på hennes gode smil og skiftende ansiktsuttrykk. Pakkene var stor stas, og selve papiret var spesielt artig. Vi fikk oss en god latter da mitt andre barnebarn Athena våknet og var sulten. Det ble et hylekor uten like. Stakkar! Bursdagsbarnet likte nok ikke det at kusinen gråt. Hun ble kjempe lei seg og nesten utrøstelig! Etter masse gode kaker var det godt å komme hjem til håndballkampen der gutta vår tok sølv. Jeg var utslitt og etter Farmen var det rett i seng. Veldig uvanlig til meg å være.

Mandagen var også fullbooket. Først et gruppeintervju på en jobb som megler i Konfliktrådet, og deretter et styremøte. Det er rart hvordan jeg greier å holde meg så oppegående ute, og når jeg kommer hjem er det liksom som at lufta går ut av en. "Du holder deg så godt og ser så frisk og fin ut" er kommentarer jeg ofte får. Det er deilig med slike kommentarer, og faktisk så føler jeg meg frisk også, da! Det er hjemme alle småting blir til en elv. " Mange små gjør en stor Å".

Men neste dag er det greit igjen. Det er deilig å ligge å dra seg. Når klokka ringer og lyset kommer på, så kroer jeg meg litt bedre sammen og sover videre! Det er Bjørn som må opp! Onsdagen er bare min. Det er månedsoppgjør og betale regninger som må til.  Det går smått. Mange pauser. Mye tall og konsentrasjon gjør meg sliten i hodet. Hele dagen går med. Det blir heller ikke i dag tid til å lese pensum. Men et hyggelig avbrekk blir det på kvelden. Riksteateret har premiere på "Kaos i kulissene" på Fagernes og jeg har billetter! Lattermusklene skal igjen trimmes,og parykken skal på igjen. Det ble en artig og fin kveld.

Torsdagen ringer vekkerklokka mi på 06:00. Jeg skal til Oslo. I studioet til Monster i Mølleparken. Jeg har sagt ja til å intervjues om brystkreften. Jeg hadde først ikke tenkt til å fortelle det, men det er noe med å kjøre løpet fullt ut. Noen må gjøre det og en av de ble altså meg. Jeg har vært åpen og fortalt om sykdommen fra dag en, og det var nettopp via bloggen de fattet interesse for meg. Det syns jeg er artig og interessant, og ikke mist det å være med å spe informasjon og minne jenter på å sjekke seg selv og ta det på alvor. Før eller siden blir vi rammet alle som en. Enten ved egen erfaring eller i nær relasjon. Husk det!

På vei mot hovedstaden har jeg med meg en god venninne. Vi drikker kaffe og prater i vei, og på Nes må "tanken" tømmes. Der inntreffer en episode som jeg mest sannsynlig aldri vil glemme. Jeg sitter på do og leser på mobilen, da døra plutselig går opp: Jeg skvatt og skreik ut, for i døra stod det en mann. Han ser på meg og jeg på han! Ikke ser det ut til at han vil lukke igjen heller. "Unnskyld" sier han omsider, men gjør fortsatt ingen tegn til å ville lukke døra. "Skal jeg kanskje gå dit jeg da" sier han neste gang munnen åpner seg. "Ja, jeg tror kanskje det" sier jeg. "Her er det det opptatt"!  Døra går igjen og jeg er ikke sen om å løfte meg fra setet og låse døra, men da kommer reaksjonen. Jeg bryter ut i latter. Lenge! Ute står min venninne og venter på meg med smil om munnen. Hun hadde fått med seg det som skjedde, men rakk ikke si det var opptatt. Når han ikke gikk heller så trodde hun at jeg kanskje vasket hendene og at det var derfor han ikke gikk! Ja ja. En selsom opplevelse var det og jeg ler enda når jeg tenker på det.

  

 

Jeg ble tatt godt imot i studio og snart var det min tur. Et lite rom med blå vegg, en barkrakk, to kameraer og 4 Crumedlemmer og en sofa med plass til min venninne. Eli stilte meg spørsmål, og jeg fortalte. Det tok en og en halv time! Det gikk fort, men var slitsomt. Jeg husker bare bruddstykker av samtalen, men ble beroliget av Ann-Kristin som syns det gikk flott. Så skal dette intervjuet klippes ned til to minutter på skjermen. Det blir spennende! Du kan se det på Tv2 den 4 mars kl. 21:40 i programmet "Krafttak hos Kloppen", som er oppvarminga til kreftaksjonen dagen etter.

    


I går var dermed dagen for å bare være hjemme. Deilig! Litt utpå dagen greide jeg litt omrokkering på kontoret, men det var det. Nå er det bare å lade opp til ny kur på mandag og ta utfordringene som de kommer. Julebukkmoro får være julebukkmoro i år! God helg!

 

Brystkreft fase 2, del 18. Hos tannlegen!

Så fikk jeg endelig time. Tannlegen ville fjerne den gamle plomben og sette inn en ny hvit, å bygge opp igjen tanna. Etter litt "smalltalk" satte meg i stolen og grep om armlenene. " Vil du ha bedøvelse?" spurte hun. Selvfølgelig ville jeg det. Man trenger ikke ha mer vondt enn nødvendig eller bevise at man er den tøffeste i gata bestandig. "Nå kommer et lite stikk" sa hun i det nåla borret seg gjennom tannkjøttet. Jeg skvatt tilside i stolen og blunket. Tre stikk senere var det bare å vente til bedøvelsen virket. Jeg syns jeg ble litt dissy i stolen, men det skulle ikke gå an mente tannlegen. Etter noen minutter vi ble enige om at hun skulle prøve. Men hun forstod straks at det var litt tidlig, da jeg stønnet uhæ.....! 

På forsøk to, så lot jeg det stå til. Hun borret og borret og ja, jeg kjente det. Jeg var blank i øya og svett i hendene og under parykken. Veldig svett!!! "Nå kan du skylle munnen" sa hun og jeg bøyde meg fram mens jeg kjente parykken bare gled av. Tannlegen holdt hånda si på litt av "håret" mitt! Jeg fikk latter kick. Jeg lo og lo, mens tannlegens ansiktsfarge forandret farge fra normal til rød og til normal igjen. Snart lo vi alle sammen. Tannlegen og assistenten beklaget og syns det var bra at jeg har humoristisk sans!

Jeg lå og humret lenge og måtte virkelig få tankene over på noe annet slik at hun fikk gjort jobben sin. Resultatet ble bra og jeg kunne reise hjem lettet både til sinns og på kontoen!

I morgen har jeg tenkt meg på kabaret så nå får jeg ta hårvasken. Parykken må ha natta på seg til å tørke! Go helg!

      

 

video:trim

 

 

Brystkreft fase 2, del 17. Det går opp og ned.

Nå har jeg lyst til å syte litt, for nå havna jeg litt i kjelleren igjen. Under en telefonsamtale med en sambygdin gikk det opp et lys for meg! Jeg har fått sopp i munn og svelg! Skitt! 

I noen dager har det vært litt rart å svelge. Særlig brus. Det ville nesten ikke ned. Til og med vann måtte jeg ta i små slurker. De to siste dager har jeg også fått vondt i tunga på ene sida. Jeg  tenkte egentlig på at jeg brygga på en halsinfeksjon, men neida. Antibiotikakuren under sykehus innleggelsen er nok skyld i dette! De har tatt knekken på melkesyrebakteriene!

Så i ren frustrasjon putta jeg noen valnøtter i munn og tygde i vei! Jeg spytta ut noe hardt og fikk meg nok en overraskelse! Halve jekslen min var borte??? Ok. Dette går bra! Bagateller! Eivor kom og lyste opp tilværelsen! Jeg skulle være barnevakt i tre timer. Det gikk fint, men er krevende. Jeg rakk å dytte i meg noe middag, før det bar ut døra og på et integreringsmøte før neste post på dagsprogrammet. Korøving!

Når tunga henger etter og bare vil bort i "høltanna", så skal jeg innrømme at det ikke var dagen for  sang. Jeg kapitulerte og reiste hjem. Det må være lov å si at jeg var lei. Drittlei. Den eneste som får meg ut døra de neste dagene er eventuelt tannlegen!

Vel, noe positivt og gledelig skjer da også. En telefon kan brått gi spenning og nye impulser i hverdagen. Det er bare å glede seg og ta tida til hjelp. Kanskje kan jeg være med til å gjøre en forskjell? 



 

Brystkreft fase 2. Livet på vent. Del 16

Jeg har det ikke så verst, men det kommer an på hva jeg legger til grunn for det utsagnet. I dag er det seks dager siden 2 cellegiftkur. Det er noe lettere denne gangen enn den første. Kanskje det har noe med reduksjon til 90 prosent av kuren å gjøre? Jeg håper det! Da behøver jeg ikke grue meg så mye til den neste!

Jeg vet ikke hva som er verst? Kanskje verkinga i ryggen akkurat i øyeblikket? Åsså er det fryktelig trått med disse temperatursvingningene. Det er 22 grader i stua. Det ene øyeblikket syns jeg det er kaldt og i det neste så svetter jeg i panna og på halsen. Hjemme bruker jeg alltid lue. Jeg veksler på en tynn lue av ull, en syntetisk eller en av bomull. Når hetetoktene kommer må jeg av med lua eller rulle den opp på hodet. Du kan tro jeg ser lur ut!?

Håret er heller ikke helt borte. Jeg har fortsatt bryn og øyevipper. Jeg håper virkelig jeg får beholde dette. Men dette med håret syns jeg er rart. Det vokser da? Skjeggveksten er der! Har jeg barbert meg unødvendig? Nei, jeg tror ikke det. Dessuten var jeg jo så sår i hodet at bare det å få det bort, ble en befrielse. Jeg får vel bare være tolmodig å se den an.

I går opplevde jeg en artig episode. Jeg var på besøk hos en venninne som hadde besøk av to barn på fem og sju år. Jenta på fem ble veldig opptatt av meg og spurte og grov om det utroligste. Hvem jeg var og hvorfor jeg kom dit og hvor jeg hadde vært osv. Vi hadde en lang samtale og jeg forsøkte så godt jeg kunne å svare på spørsmålene. Tilslutt ble vi veldig tullete med hverandre og jeg sa jeg kunne trylle. Jeg fikk henne til å ta hendene foran øynene og telle til tre. Jeg så broren følge med i øyekroken, selv om han egentlig snakket med en annen voksen. 

En to tre telte vi, mens jeg rev av meg parykken. Hun åpnet øynene. Hennes klare blå øyer, ble dobbelt så store! Munnen gapte og hun ble stum! "Hvordan gjorde du det?"sa hun. "Kan du ta det på igjen?" Unger er herlige. Begge barna ble ganske opptatt av det, og ville veldig gjerne at jeg skulle vise det til pappaen hennes også når han kom! Jeg gjorde det. Pappaen ble litt satt ut og sa javel, mens jenta syns det var stor stas. "Syns du jeg er rar uten hår?" Sa jeg. Hun syns ikke det. Venninna mi sa også at jeg faktisk har en fin hodeskalle. Hmm.. jeg vet ikke. Uansett, jeg trives best med hår!



 

En annen erfaring jeg opplever er at det fliser seg opp rundt neglene. Jeg må smøre ofte med krem for å bevare det best mulig mykt. Men, jeg tar meg ofte i det og pille og rive og da blir det fort sårt. Jeg sprekker også opp på hælen. Huden er tørrere og det er lett å rive opp. Åsså blør det! Jeg blør i nesa også når jeg snyter meg. Slimhinnene blir berørt av kuren. Ja, ja. Dette er bare bagateller, men jeg forteller det for å huske hvordan det var. For hukommelsen blir også ofte berørt av cellegiften. Endelig har jeg en unnskyldning for min glemsomhet!

Klokken 22:00 i kveld kunne vi følge Kari på NRK og hennes opplevelse av å få brystkreft. Hun hadde en annen behandling enn meg og hun fjernet også hele brystet. Det var interessant å se. Hun hadde cellegift hver uke i 12 uker før operasjonen, deretter stråling i 5 uker, men så fikk hun 4 kurer med samme cellegift som jeg får nå. Først da ble hun dårlig! Jeg har lurt litt på det. Noen får en mildere variant og har kur hver uke, mens andre har en sterkere kur hver 3 uke. Det er sikkert en forklaring på det, men jeg skal innrømme at jeg tenker på om jeg klager for mye? Tåler jeg mindre eller er jeg en pingle? 

Det kan i grunnen være det samme. Vi er forskjellige og opplever ting forskjellig. Det må jeg bare godta. Jeg håper du gjør det også!

Brystkreft fase 2. Ting skjer Del 15

Jeg ble nesten forundret når jeg våknet opp uten å ha vondt i hodet etter første natta. Det har liksom blitt en vane. En slitsom vane. Bjørn sier jeg har klaget over hodepine over lengre tid. Uker ja kanskje måneder! Jeg er tildels enig. Jeg tenker at det kanskje kan ha sammenheng med synet og skifte av brillestyrken. Magefølelsen sier meg mer at det har med cellegiften å gjøre, eller kanskje en kombinasjon? Når det verker intenst ovenfor nesa og opp i panna, så ja kanskje har det med synet å gjøre? Men når det presser i og ovenfor tinningen så tror jeg på noe annet. Når jeg sier presser så mener jeg press eller klemming innover. Veldig vanskelig å forklare, men helvetes vondt er det. Beklager at jeg bruker sterke ord, men det er sterkt. 


 
 

Når det er som verst så tar jeg selvfølgelig noe for det, men det hjelper lite. Best effekt er det med en Paracet og en naproxen (muskelavslappende). Men helt borte blir det sjelden med en gang. Da prøver jeg å ignorere verken, å heller tenke på noe annet. Men jeg vet jeg stønner litt oppgitt iblant, mest hjemme da. Prøver å beherske meg sammen med andre. Det er ikke godt å vite hva andre måtte tru😉

Foruten hodepinen så er det ikke så verst med det andre denne gangen. Litt halsbrann, men ikke noe kvalme. Det går mer på helheten. Blir fort sliten og andpusten. Trenger mer tid til hvile og avslapping. Men jeg kjenner at jeg skulle brukt kroppen mer. Det er bare det at det er så vanskelig å komme i gang. Om dørstokk mila var lang før, så er den desto lengre nå. Åsså sier alle at jeg skal slappe av??? Hvor slapp skal jeg bli da?

I dag, to dager etter kur så måtte jeg få sprøyta i magen, Neulasta, for å styrke immunforsvaret. Den berører skjelettet og beinsubstansen. Akkurat nå i skrivende stund er det rart. Ikke vondt, men jeg kjenner det varmer nedover i beina. Fra lårene og ned i leggene på framsida. (Jeg har kjent noe lignende noen ganger når jeg drikker alkohol.) Åsså rykker det i "rockefoten". På yttersiden mellom lilletåa og hælen på den høyre foten. Det er nesten så det kiler. Jeg trodde først det var labben til bikkja som hadde rykninger, men neida hun lå ikke der!

ingen tvil om at dette er rare greier! Jeg vet jeg kan være litt rar jeg også, Å forresten takk å lov for det! Jeg håper folk tar meg som jeg er og respekterer meg for det! Brått kan jeg finne på noe sprøtt som foreksempel å rive av meg parykken på sangøving sånn som i kveld. Det var varmt, det stakk og det klødde. Fort av, men raskt på igjen! Ja, ja. Det er sånn jeg er! Nå får det bli natta. Rockefoten har endelig sovna😉



 

Brystkreft fase 2. Kur 2 er mottatt. Del 14


 

Så var dagen endelig her igjen. Seks dager senerepå grunn av influensaen. Det er en flott klar dag med minus 17 på gradestokken. Jeg er ved godt mot og Bjørn sitter bak rattet. På Tonsåsen må jeg ta et bilde. Det er ofte veldig vakkert her, men sola er ikke riktig oppe i dag. Jeg dormer litt og snart har vi parkert. 



På laboratoriet skal jeg atter ta blodprøve. Jeg trykker på knappen for kreftenheten. Det går fort. Snart er de to glassene i boks og vi må vente. Det blir et besøk i kantina, før legen er klar til å ta imot meg. Hun vil gjerne ha en prat siden jeg hadde møtt på en ekstra belastning som hun kalte det. Hun ville også gå ned til 90 prosent kur siden jeg fikk litt åndenød etter forrige kur. Det er ikke meningen at vi skal bli mer syke enn nødvendig og 90 prosent er fortsatt fullgod behandling.

En venninne tipset meg om å spørre etter kuldehansker for å unngå flisete og vonde negler. Men etter samtale med kreftsykepleieren så kommer det fram at de ikke vil. Cellegiften skal nemlig fare rundt i hele kroppen for å vare helt sikre på fullgod behandling. Noen cellegifttyper kan gis med bruk av kuldekansker og kuldelue for å unngå hårtap og problem med fingrene, men det passer ikke for meg. Jeg er glad for informasjon og tenker at det beste er absolutt bra nok.




Jeg får en varmeflaske på hendene. Hun. Vil være helt sikker på å finne den beste åra. Da jeg var innlagt forrige uke stakk de 4 ganger før det gikk bra. Nå går det på første forsøk og denne gang i høyre hånd. Første kur var i venstre. Først får jeg litt saltvann og deretter den første posen med den røde gifta. Jeg bli litt kald oppover armen, men det er vanlig.Første pose går fort og den andre med blank veske like så. Tilslutt får jeg litt saltvann også er det over. Dette er fire timer sider vi parkerte. Vi tar en tur nedenom Kleppe, men der var hun som skulle sy inn parykken syk. Jeg vil se etter flere luer så da ble det en tur på CC også.

I bilen hjemover kjenner jeg virkningen. Det er noe bedre enn sist og jeg klarer å sovne litt innimellom. Det er først når jeg er hjemme at det virkelig kjennes. Det verker i kroppen i ledd, i muskler. Jeg er kvalmsulten, men får nesten ikke ned noe. Tørt knekkebrød sammen med vann er det eneste. Jeg prøver litt brus, men får halsbrann og sure oppstøt. Jeg tar en Afipran most kvalme. Jeg vet ikke om det hjelper. Det kjennes ikke slik ut. Så kommer hodeverken. Jeg tar et gram Paracet. Det kunne like godt vært en sukkerpille. Ingen virkning. Jeg har vondt i magen.  Jeg ringer en venninne, men må legge på raskt. Jeg orker ikke snakke. Ikke vil jeg legge meg til å sove heller, for jeg er redd natta kan bli for lang og uten søvn. Jeg traver rundt på gulvet, setter meg, går litt, legger meg på sofaen og opp igjen. Fysj, det er trått. Omsider starter Farmen kjendis. Jeg får det med meg sånn halvveis, men så endelig en ny Paracet, så senga og så sove!

Jeg sov nesten natta igjennom, bare en liten do tur. Sovnet fort igjen med en tablett i snusgropa mot munntørrhet. Deilig. Halv ni står jeg opp. Formen er mye bedre, og jeg får i meg litt havregryn. Tror det blir en lang dag. Får bare prøve å holde ut. Vet det verste er over om noen dager. Og dere, husk at dette er veldig individuelt. Jeg skriver ikke dette for å skremme, men mer for å informere om hvordan jeg opplever det. Det kan være greit å vite, og heller bli gledelig overrasket om det ikke oppleves likt, dersom du eller noen nære vil få kjennskap til det.

Brystkreft fase 2. Utsatt kur! Del 13.

Som en forbryter ble jeg geleidet ut av sykehuset. Ikke en gang på alle mine taxiturer har jeg hatt folk med meg i bilen med munnbind pga fare for smitte. Det ble varmt bak maska og jeg så frem til å ta det av i taxien. Men nei, sjåføren ville ikke utsettes for smitte! Han hadde hatt influensa for bare noen dager siden og ville ikke utsettes for en runde til!

Bilen var god og varm og behagelig å sitte i. Jeg hadde bil alene og det var utrolig deilig. Siden jeg "ikkje e skørin for tungebandet" så gikk praten lett fra første hundre meter. Snart visste han både om mine tre drosjeløyver, hvordan det hele starta og hva som var utfordringen min i dag. Han var ikke vanskelig å få i tale, denne hyggelige stødige sjåføren heller. Brått visste jeg litt om han også og vi satt å mimret om gamle felles kjente og artige episoder fra vår søte ungdomstid. Bortsett fra en liten pause ved "utedoen" for å tømme tanken min og sjåførens lille luftepause så gikk turen utrolig fort. Der fikk jeg også lov å kaste munnbindet for da var jeg ikke så "farlig" lenger. To timer raste avgårde og snart satt jeg i godstolen og bare nøt å være hjemme.

Det er rart hvordan vi mennesker tilpasser oss situasjonen vi befinner oss i. Ja noen av oss da. Meg for eksempel. Jeg har til vanlig ikke ro i baken og liker å være virksom. Det å slappe av med ikke å gjøre noen ting er vanskelig. Jeg må lissom gjøre noe. Om ikke annet enn se på TV, være på nettet eller snakke med noen. Det å bare være alene i stillhet og la humla suse, er noe jeg ikke gjør så ofte. Da kommer jo ofte tankene. Selvfølgelig skal man la det være rom for det også, men ikke for mye. Det er fort gjort å havne i kjelleren og da er trappa opp igjen ofte tung å gå.

Om natta derimot kan jeg ikke styre det. Tankene kommer og drømmene bare er der. Noen ganger er det så behagelig at du ikke vil våkne, mens andre gjør deg urolig, svett og tappet for krefter. Jeg er en som prøver å tyde litt av de drømmene jeg husker. Jeg analyserer, prøver å forstå hvorfor og ser etter sammenhenger. Det syns jeg er spennende. Det er sjelden jeg drømmer noe skummelt og ekkelt, og hvis det skjer så går jeg bevisst inn for å glemme det fort. Det vil si jeg fortrenger det og velger å tenke på andre ting som er mer hyggelig og positivt. Jeg er glad for at jeg klarer det og vil gjerne kreditere pappa for nettopp dette. Jeg kan ikke forklare helt hvorfor, men når jeg tenker tilbake på våre samtaler og stunder i sammen, der han lærte meg å kjenne på egen styrke og løftet meg hver gang jeg falt, så tror jeg det må ligge noe der.

Dette ble et litt tankereflekterende innlegg, og det får være greit. Det kognitive må også være i balanse for at vi skal føle oss hele. Jeg syns det fort kan bli litt vel mye vondt her og der, og da på det fysiske plan. Jeg ønsker å formidle at det er flere sider ved det å rammes av en alvorlig sykdom. Men nå, nå skal jeg på trekkspilltreff.

Javisst skal jeg det. På Fagernestreffen har jeg vært i alle år og jeg må bare innom. Det var tross alt pappa som starta det hele da han drev Skogheim Reiser og vi bodde i Drammen. Året var 1977 og jeg satt fremst i bussen og var maskott, og en av de få barna som fikk være med på det hele. "Er vi ikke snart i Valdres" spurte jeg flere ganger på alle turene oppover, men det var først når vi var på Fagernes at jeg var i "Valdres".

 

 

Brystkreft fase 2. Jeg skrives ut. Del 12.

Jeg skrives ut! Feberfri og bedre form. Jeg er glad for å kunne reise hjem. Legen tittet inn i døra og lurte på om det var greit at hun ikke kom inn, for å slippe å kle på seg beskyttelsen. Prøvesvarene er ikke helt klare fortsatt, men de stopper antibiotikabehandlingen og sender meg hjem. 



 

Jeg er glad. Kjenner på at snart to døgn i isolasjon gjør noe med en. Deilig på en måte, men alt med måte er det noe som heter. Dessverre blir cellegiftkuren utsatt til mandag. De vil ha infeksjonen litt mer på avstand før kroppen atter skal brytes ned. Det beste er mer enn bra nok for meg. Tro meg.

I mangel av TV på rommet og levende mennesker å snakke med, så må man iblant ty til andre løsninger. Min iPad har i så måte vært mitt vindu ut mot verden. Jeg har oppdaget TV Sumo og nettopp sett programmet "Hver gang vi møtes". For en opplevelse! Jeg ble så berørt flere ganger. Jeg har aldri hatt noe forhold til "Dansken" eller Klovner i kamp, men whow! Hva kan jeg si. Den ene artisten etter den andre som tolker sine versjoner av låtene til Esben Selvig. Fra det uskyldige, til rapping med Eldar, til fyrverkeri med Ida Marie (heia Marian) og toppingen tilslutt med Benny Borg og "Ja vi elsker". Puh! Noen som skjønner hva jeg snakker om???

Musikk kan definitivt utløse følelser! Mennesker varme og bry seg om holdning like så. Vi er født som sosiale vesner og trenger varme og kjærlighet for å overleve. Du kan være enig eller uenig, men mitt synspunkt på akkurat det får du ikke rokket ved. Sangen "Ja vi elsker traff" meg midt i magen,  og det er ikke nasjonalsangen vår jeg snakker om. Ja jeg elsker og spørsmålet er ikke hvem, men at jeg evner å gjøre det. Og selvfølgelig at jeg er elsket av mine❤ Om noen ble i tvil nå, så ja, jeg elsker alle mine!

Til slutt har jeg en liten bønn til de av dere som legger igjen kommentarer  under selve innlegget på bloggen. Jeg setter pris på om du skriver navnet ditt sånn at jeg vet hvem du er. På innlegget på Facebook blir du automatisk avslørt, men det er som sagt under selve blogg innlegget jeg snakker om. Ønsker dere alle en fin onsdag i snøværet her fra Gjøvik!



 

Brystkreft fase 2. Nå går det bedre! Del 11

Det banker på døra! Inn kommer Kristian med et stort smil og sine tatoveringer på armene. Han smiler med øynene og stemmen sin, for munnen er skjult bak munnbindet.  Det rasler i den påskegule beskyttelsesfrakken når han serverer meg kaffen.

Jeg ble innlagt på #sykehuset i går kveld. Feberen steg. Camilla kjørte meg ned, og hun skjønte jeg måtte være dårlig når jeg ikke kjente meg igjen og påstod at vi kjørte oppover når det egentlig gikk nedover? 

Det er vanlig prosedyre å legges inn til observasjon når feberen stiger over 38,3 så lenge man er under cellegiftbehandling. De sier det kan fort utvikle seg til noe mer alvorlig siden vi er i en sårbar fase med nedsatt immunforsvar. Da jeg dro hjemmefra var den oppe i 38,6 med paracet innabords så formen var ikke helt tipp topp akkurat. 

Men nå går det bedre. Jeg er feberfri, men får intravenøs antibiotika. Begynner så smått å bli litt rastløs. Skritt telleren viser bare 504 skritt nå kl. 15:00, så jeg har da gått noen runder rundt senga! Det er ikke mange å skravle med heller siden jeg har enerom! Godt er det da å ha både telefon og iPad, så går tida fort. På denne avdelinga er det vist ikke TV på rommet med tanke på pasienter som ikke trenger stimuli utenfra. De er ofte surrete nok i fra før. Hmm... er det derfor de plasserte meg her???

I dag skulle jeg egentlig hatt min 2. cellegiftkur, men det ble i første omgang utsatt to dager. Så får vi se da. Prøvene må være ok og formen noe bedre. Jammen er dette en berg og dalbane tilværelse.

Min skallethet er trå å venne seg til. Kaldt er det også. Har hatt en tynn hals på hodet når jeg var hjemme, men i går fikk jeg tak i en slags lue som jeg bruker. Den funker som nattlue også. I natt var den litt av og på, siden det var noe med termostaten som ikke funka!



Denne skjeggveksten på hodet, gjør at det også er mer behagelig å ha noe på toppen. Får finne høvelen når jeg kommer hjem, tenker jeg. Hadde egentlig trodd at det meste skulle være borte snart, men nei da. Noen svarte stive stubber både kjennes og synes.

Dersom noen lurer på hvorfor jeg ikke bruker #parykken, så har det sin forklaring. Det strammer, kiler og klør foruten at det blir så tuggete i nakken når jeg ligger så mye. Men vær trygg. Du vil se den på ute blant folk og fe! Jeg gleder meg bare til at mitt eget vokser ut igjen! Det er gode fremtidsutsikter!

 

Brystkreft fase 2. Nå er det revva. Del 10

Nå er det trått! Forkjølelse med influensasymptomer slo inn for fullt i går. Et lyspunkt er at smertene i hodebunnen har avtatt. Nå er nemlig håret borte! Herregud som jeg ser ut. Men ja, jeg vet det bare er for en periode. Det er bare det, at nå skal jeg innrømme at lyset i tunnelen er langt borte.



 

Øya renner og det er vondt i øyelokkene. Det verker i huden og jeg er drittlei av å sove. Vil egentlig være aktiv, men orker ikke. Ser på sydenturer og fine naturbilder, men tenker at det bare får stå på vent. Akkurat nå kunne jeg tenke meg å byttet med et friskt hardt arbeidende menneske. 



 

Tenkte at jeg egentlig ikke skulle skrive noe på bloggen i dag, siden jeg er så negativ. Men det er kanskje på tide for dere å se at superkvinnen Tove også har sine dårlige dager. Jeg er bare et vanlig menneske med sorger og gleder som alle andre. 

Sånn, det var deilig å få sagt det. Nå går det bedre. Det er deilig å få det ut. Jeg vil også takke alle dere som kommenterer, støtter og trykker likes på mine innlegg. Det setter jeg så utrolig stor pris på. Det er nesten så jeg blir litt flau. Det er mange som ikke har det bra, og som til og med har det verre enn meg. Jeg håper at jeg kan bidra til noe positivt for dere også. 

Takk! Ønsker dere alle en flott kveld og en kjempefin mandag!

 



 

Brystkreft fase 2. Den beste uka! Del 9!

Jeg er midt i den tredje uka. Den gode uka, før neste kur. Men hvis jeg skal være helt ærlig så er den egentlig ikke så god. Natten er værst. Og tro det eller ei. Det er hodet og hodeputa som plager meg. Det verker på månen! Jeg mener hvis jeg hadde vært mann da! 

Jeg er så sår på toppen av hodet at det å klø seg er vondt. Hvis håret ligger den veien som er naturlig så er det et sant helvete å brekke hårstråa på plass igjen! Tenk deg å legge hodet forsiktig ned på en god myk pute der hode forsvinner langt ned i myke dunlag. Så snur du deg, løfter hodet opp av puta for så å legge det i en annen stilling. Puta er dermed meg på å legge hårene en annen vei. Fy svarte som jeg kjenner det. Jeg kan nesten ikke forstå det selv, at det virkelig er så vondt. Jeg er ingen pyse til vanlig, men dette plager meg. Skal jeg rett å slett bare barbere meg?



 

På dagtid er det nesten morsomt. Tragikomisk! Hver gang jeg drar fingrene gjennom håret så er det merkbart mer hår enn normalt som følger med. Jeg må legge bånd på meg selv for å ikke dra av meg alt. Om morgenen så går det med en del hårspray for å si det sånn.

Jeg har vært på  studiesamling noen dager nå og hadde bestilt rom på Stasjonen hotel og hostel.  Det viste seg straks at jeg måtte dele rommet med to damer. Tyske Trude og Nederlanske Freckel eller noe sånt. To glade skidamer på min alder! De hadde selvfølgelig tatt de nederste sengene. Jeg måtte dermed opp i køya. Ledige hotellrom var ikke å oppdrive så jeg tenkte det fikk stå til. Lukta på rommet var preget av noe lignende parfymen 4711! Damene var utslitte og la seg til 21:00 nyhetene. Jeg var egentlig sliten selv,  men ville se kjendis Farmen før jeg la meg. 

Halsen var blitt noe sår og jeg begynte å hoste. Jeg grua meg for natta og gikk på do flere ganger, for å unngå at jeg måtte opp mange ganger natterstid. Jeg sa fra til Trude at jeg satte en krakk ved stigen til køya slik at det skulle bli litt lettere å klatre opp. Hun smilte og sa ok. 

Jeg våknet bare en gang og stiltret meg i vei med telefon som lommelykt. Det gikk utrulig bra helt til jeg skulle opp igjen i køya. Jeg slo beinet inni sengestolpen i det jeg skulle kaste foten opp i senga. Au det var vondt, men dermed var det gjort. Jeg fikk latterkrampe og så for meg alle mulige scenarier. Jeg borret hodet ned i dyna for å kvele latteren, mens jeg strevde med å komme på plass! De våknet merkelig nok ikke, og snart sov jeg videre. 

Jeg våknet av et svare rabalder! Krakken for veggimellom og Trude sikkert etter? Jeg turte ikke se! Kjente latteren boblet. Døra inn til badet åpnet og lukket seg så jeg skjønte det hadde gått bra. Jeg dormet  av igjen og lå tilslutt bare å ventet på at badet skulle bli ledig. Omsider skjønte jeg det. Det var ledig! Jeg var alene. Begge damene var forduftet og jeg kunne stå opp og gå til frokost.

Formen  utover dagen var ikke optimal, men det gikk greit. Forelesningene var interessante og bra, så dagen gikk fort. Men en ting var sikkert. Jeg ville ikke sove på Stasjonen en natt til. Jeg ringte en venn! Det ble en koselig kveld og en god seng. Takk Sissel!

Med litt influensa symptomer og lett hosting, så var jeg en smule betenkt. Jeg har fått instruks fra sykehuset om å ta kontakt dersom feberen stiger opp i 38,3. Intravenøs antibiotikabehandling vil da være nødvendig på grunn av cellegiftbehandlinga. Men det gikk fint. Jeg følte meg bedre om morgenen og kunne dra på siste forelesning før jeg satte kursen hjemover.

Borte bra, men hjemme best. Håret er fortsatt det som plager meg mest!



video:trim

Brystkreft fase2. Cellegift og hårtap! Del 8.

I dag er det nøyaktig 14 dager siden første kuren. Jeg våknet med hanekam og pannelugg. Jeg dro hånda gjennom håret, men det hjalp ikke på sveisen. Hodebunnen derimot skreik etter en mer skånsom håndtering. Jeg gikk i dusjen og må si jeg syns det føltes rart når det er vondt å ha sjampo i håret! Jeg var så forsiktig jeg kunne. Noe skrubbing i hårfeste var utelukket.

Tørking med håndkle var heller ikke det beste, så jeg fant ut at det får lufttørke i dag. Det er nesten så jeg lurer på hva som har skjedd gjennom natten? Bjørn sa han hadde sovet dårlig, men det kan vel ikke være han som har prøvd å rive av meg håret? He he. 

Jeg får på meg klær og drar på nytt hånda gjennom manken for å se om det løsner noe? Bjørn kommer i samme øyeblikk inn på badet og ser jeg studerer fingrene mine. Han ler. Sier jeg er så rar i ansiktet? Det er mer hår enn normalt mellom fingrene mine! Jeg sier han skal være glad jeg har humoristisk sans i det jeg forlater rommet. Jeg ler litt jeg også, men skjønner egentlig ikke hvorfor. Det er jo ikke noe å le av!

Jeg finner fram parykken. Det er kanskje på tide å vaske den og ha den klar? I morgen skal jeg på studiesamling, og da blir spørsmålet om den skal få være med i kofferten? Vi får se. Det skal i allefall bli deilig med skifte av fokus noen dager. 



 

Brystkreft fase 2. Uke 2, snart #Nyttårsaften. Del 7.

Endelig hjemme. Dagen ble lang. Parykken ligger godt gjemt i posen og der skal den bli til jeg trenger den. Jeg skyller munnen nok en gang med "Corsodyl" og tar en Paracet. Jeg er sliten. Kjenner at overskuddet lissom er borte. Hodepinen kommer atter krypende. Huff at det skal være så vanskelig å få i seg nok drikke? Jeg sovner på sofaen og dermed er nattesøvnen nok en gang spolert.

Jeg våkner utpå formiddagen med skikkelig skallebank. Tungespissen er nummen og rar. Hmm.... Tålte jeg ikke munnskyllevannet? Ja ja, verkinga i tanna er bedre og jeg drikker litt vann. I dag skal jeg ikke drikke for lite! Det går i TV, Facebook og messenger. Men jeg må ut en tur. Bikkjene blir elleville og det gleder meg, og gir meg lyst til å gå. Julegaven (Fitbit, Charge 2) er også med å motiverer meg. Jeg har stilt den inn på 5000 skritt hver dag og får jubel og heder hver gang målet nås. Artig!  Tullete mener kanskje noen, men nå syns jeg det er greit. De av dere som vet hvor jeg bor skjønner antagelig at hjemturen er verst. 400 meter med bratt stigning tar på. Du kan tro jeg lurte når klokka alarmerte og jublet fordi jeg hadde passert 25 etasjer??? Jeg trodde den hadde slått seg helt i vranga, men kom på at det måtte være på grunn av høyde forskjellen opp bakken vår!!!

Halsbrann er også noe jeg har slitt litt mer med enn vanlig denne uka. Jeg kjenner syra stiger opp i halsen. Syns det er godt å drikke litt melk  og tar gjerne en syre-tablett så går det fort over. Minner meg litt om da jeg gikk gravid. Syra vokste i takt med magen.

Ellers så må jeg si at jeg syns generelt at dette har gått greit så langt. Plagene har vært overkommelige og det er vanskelig i dag å huske eksakt hvordan det var i går. Formen er stigende og plagene minker. Nå går jeg egentlig bare å venter på at håret gradvis forsvinner. Men først er det Nyttårsaften.

Vi velger å være hjemme. Vi har tre bikkjer i huset og to hester på utegang nede på jordet. Jeg grugleder meg. Middagen er som vanlig Kalkun med tilbehør. Deretter er det sofaen og TV som lokker. Det er merkelig stille ute. Mye færre oppskytninger i løpet av kvelden enn det vi tidligere har erfart. Kvar på tolv kjører vi ned til hestene. Bilen står og går og lyser på de firbente. Vi har med brød og gulrøtter og forsøker å berolige dyra så godt vi kan. De er litt stressa og svinser rundt i ring. Verken jeg eller Bjørn er særlig vandt med hester og har stor respekt for dem. Men jeg starter Spotify og setter lyden på max på telefonen. Jeg synger med og forsøker late som at jeg er heeelt rolig slik at det skal smitte over på hestene. Det hjelper ikke på Bjørn. Han er ikke like rolig!

Det skyter og smeller i alle himmelretninger, men hestene holder seg noenlunde i ro.  Herregud. Blir folk aldri ferdige?  Der da, etter tjue minutter er det bare noen etter slepere som glemte klokka eller kjøpte altfor mye raketter i år. Hestene er fortsatt innenfor!  Bjørn og jeg tar farvel, setter oss i bilen og tar oss tid til en klem og et ønske om et godt nytt år for oss begge.

Med denne flotte stunden i Slidredomen med  et utdrag av "Kurve" sin julekonsert, ønsker jeg mine lesere en vel overstått julehøytid og velkommen til år 2017. Riktig godt nytt år💥


https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10208918305423608&id=1494625187



 

 

Brystkreft fase 2. Hos frisøren. Del 6.

Dagene går. Litt opp og ned. Mest opp faktisk. Verkingen i ryggen avtar gradvis. Fikk tips fra andre som har vært gjennom det jeg gjør nå, at det antagelig er den sprøyta som forårsaker verkingen i skjelettet. Sprøyta jeg refererer til heter Neulasta og er en benmargstimulerende sprøyte som man får 2 dager etter kur. Denne skal dermed være med til å styrke #immunforsvaret slik at det så raskt som mulig normaliseres.

De sier også at det er i den andre uka vi er mest sårbare og mer mottakelig for smitte. Jeg gikk nok litt og tenkte på det da alle rundt meg ble forkjølet. De hosta og nøs, men prøvde så godt de kunne å skjerme meg. Jeg ble litt tett i nesa, men ikke mer enn det. Det vil si hver gang jeg pusser nesa begynner jeg lett å blø. Det er også en kjent bivirkning, men ikke farlig. Det stopper faktisk ganske raskt.

Det som bekymrer meg mest er hårtap. Jeg gruer meg til å bli snau. Når det skjer vet jeg ikke. Noen merker det fort, mens andre kanskje ikke før etter 2 kur. Jeg vil være føre var. Parykken skal være i hus, og klar til bruk når hårtapet synes. Derfor dro jeg ned til Gjøvik 3 juledag for å klippe meg og tilpasse parykken.

crohnsglede@gmail.com



 

Jeg kjørte alene. Bjørn lå hjemme på sofaen med litt feber og forkjølelse. Mamma og samboeren reiste hjemover. Det er mildt og litt glatt på veien. Jeg kjører sakte. Hører på radioen. Tankene kommer. Musikken på radioen rører meg og tårene bare triller. Jeg kjenner det er godt å få være litt alene. Lov til å gråte. Ingen ser meg. Jeg prøver å lytte til hva de snakker om på radioen. Jeg skifter fokus. Tårene stopper. Jeg er midt i et slags tomrom der ingenting spiller noen rolle. Jeg er ikke trist og ikke glad, bare midt i meg selv. Så forsøker jeg å se etter noe jeg kan glede meg til. Barn, barnebarn, sol, strand, hytte, natur. Ja, alt som gir meg positive energier.

Jeg er tilbake i virkeligheten. Jeg er glad. Jeg lever og jeg skal fortsette med det. «Drit i håret! Det kommer tilbake» tenker jeg. «Kanskje enda flottere enn det noen gang har vært»? Jeg svinger inn til Gjøvik. Jeg er i rute og har god tid. Ingen trenger å be meg kjøre forsiktig. Det gjør jeg alltid. Pappa sa det til meg en gang jeg hentet en ny drosje, da jeg skulle begynne å jobbe igjen etter svangerskaps permisjon. Det var 30 november 1993, første snøfall og en idiot som tror han er «Martin Sckanke», som delvis var skyld i at jeg ydmykt måtte ringe pappa og si at bilen ikke var like fin lenger. Det gikk bra med oss alle, men jeg fikk skylda fordi jeg rygget og var i bevegelse selv om jeg ble påkjørt i fronten. Ja, ja. Det er ikke alt som skal forstås.

Jeg går inn i salongen. En hyggelig frisør sier verse god, og jeg følger etter. Hun har fått to parykker. Jeg kan velge en. Hun tar den ene på, men det er vanskelig å få den til å sitte. Jeg har mye hår under. Jeg har sagt jeg vil klippe meg kort og at hun får fritt spillerom til frisyre. Hun klipper og håret faller på kappa og videre ned på gulvet. Det er rart, men det går greit. Jeg har selv tatt en avgjørelse og er bare spent på resultatet. Når hun er ferdig er det på`n igjen med parykken. Hun klipper, forklarer og forteller hvordan jeg skal behandle den.



 

En time tar det, så er jeg ferdig. Jeg er fornøyd med resultatet og sender noen snapper til mann og barn. «Så fin har du aldri vært på håret» er den ene tilbakemeldingen, og de neste er tilsvarende. Det er kaldt på ørene, men jeg regner med å venne meg fort til frisyren.


 

Jeg drar på CC martn. Det er tydelig at det er den store bytte dagen. Det vrimler av folk og parkeringsvaktene viser vei. Jeg er heldig og finner en plass ganske raskt. Et par timer virrer jeg sakte rundt på senteret. Ikke et kjent menneske å se. Merkelig? Før jeg drar hjemover, stikker jeg innom apoteket og kjøper tannprodukter og «corsodyll». Jeg kjenner litt verking i ene tanna og tenker at det kan være greit å renske litt opp. Jeg skyller munnen før jeg drar og setter i vei.

På en bussholdeplass ved Dokka må jeg stoppe. Jeg er så sliten og trøtt. Tenker at det hadde vært godt om noen andre kunne kjørt. Men det haster ikke med å komme hjem, så jeg finner meg en pute, legger setet tilbake, og sovner til radioen og sangen. «The winner takes it all».



 

Brystkreft fase 2. Det er #julaften. Del 5.

Det er kvelden før kvelden. Snart er det Grevinnen og Hovmesteren. Bjørn har vaska gulvet og støvsugd, mens jeg var borte. Et pizzastykke og en ølboks har jeg fått i meg, men det et kjennes ut som jeg har spist et større måltid. Det er da det går opp for meg at jeg faktisk ikke har vært ordentlig på do på lenge. Magen er skikkelig hard. Jeg går på kjøkkenet og svelger nok en dose med «Dufalac» og håper det ordner seg snart.

Så lenge jeg tar det med ro og slapper av så går det faktisk ganske greit. Murringen i ryggen og litt vondt i magen er overkommelig. Nesten som menssmerter. Men da vil jeg samtidig nevne at dette var min mildeste opplevelse av menstruasjon ever! Kan vel nesten si at det allerede er over!!! Grevinnen og hovmesteren begynner. Utrolig nok så ler jeg litt selv om jeg vet hva som kommer. «Takk for min humoristiske sans»! hvem jeg nå enn skal takke for det?

Natten går greit. Var nok oppe noen turer, men jeg sov for det meste. Når jeg bestemmer meg for å stå opp så ser jeg til min forskrekkelse at klokka er halv elleve! Du verden! Så deilig! Jeg tar en dusj, spiser litt havregryn og setter meg og ser på «Tre nøtter til askepott». La la la la lala la la la la la la la la la lala! Damekoret «Popkor`n» som jeg er med i fremførte denne på juleavslutningen for Caroline sine sangelever, og i en minikonsert for innsatte på «Slidreøya, Vestre Slidre Fengsel». Vi var elleve jenter som sang for kanskje fem og tjue mannfolk. Åsså den sangen? He he. Ja, ja det så faktisk ut som de koste seg!

  •  

«Reisen til julestjernen» starter snart. Pinnekjøttet står og koker, og ribba er i ovnen! Kaffen begynner å gjøre sin virkning. Jeg må på do! Der blir jeg en stund for å si det sånn. Men det gir resultater. Minst en kilo lettere går jeg ut derfra, lokker døra og ber Bjørn om å vente en lang stund før han besøker dette rommet! For en gangs skyld får jeg med meg hele Reisen til julestjernen. Den har stått på i alle år, men det er første gang jeg får med meg innholdet.

Vi venter. Venter på mamma og samboeren som skal feire jul med oss. De kommer. Rygger helt inn til døra med den lille bilen sin og flytter inn med poser og pakker og det utroligste. Mamma er mamma. Vi som kjenner hun er vant med det. Alle pusler litt med sitt. Jeg sjekker ribba og ber Bjørn skrelle poteter og lage saus. «Teamwork» er tingen. Jeg slapper av i godstolen innimellom, men kjenner at kreftene ikke er som normale.



 

Klokken er fem. Sølvguttene synger julen inn. Jeg drar på meg en lang kjole, og blåser i hår og sminke. Alt er klart og jeg ber til bords. Camilla og hunden hennes «Tara» kar også kommet. Jeg er faktisk sulten!

Jeg tar en liten bit av en potet med litt saus og tygger. Så skjærer jeg litt av ribba og kjenner alt bare stopper opp. Jeg prøver en gang til, men nei. Det blir ingen julemiddag på meg. Jeg kjenner tårene presser på, men forsøker så godt jeg kan å holde tilbake. Jeg beklager og sier at jeg ikke orker og går fra bordet. «La det stå da, kanskje jeg kan prøve litt senere» sier jeg, mens jeg legger meg på sofaen. Det går greit. Jeg ser på tv og trøster meg at neste jul, da blir det annerledes!

Pakkene under treet er få i år. Vi er bare voksne mennesker, men vi bruker lang tid. Koser oss. Smartklokker er årets julepresang. Både orginale og de litt mer av den rimelige varianten. Desserten kommer på bordet. Jeg tar litt riskrem og det går faktisk bra. Kvelden går fort. Ryggen verker, men mamma masserer og jeg dormer.



 

#Brystkreft fase 2. Cellegiftens virkning del 4

Jeg tisser rødt. De sa jeg måtte være forberedt på det. #Cellegiften er rød på farge så det er grunnen. Men fargen avtar gradvis. Det rare er at i går var det mer Orange! Det murrer bak i ryggen. "My god" jeg har fått mensen!

 

Jeg hadde virkelig hatt et håp om at menssyklusen snart skulle være over. Tre ganger i år har det skjedd. I januar, mai og september. Og nå er vi i desember. Jeg lurer på om det er tilfeldig, om det er naturlige årsaker eller om det er påvirkning fra cellegiften? Ja ja, med nesten 40 års trening så vet jeg hva jeg må gjøre.

 

Det er kveld og det er stille i huset. Jeg er alene. Det er fortsatt to dager til julaften. TV'n står på, hundene ligger på sofaen og jeg ligger henslengt i stolen. Jeg har nettopp pakket inn de siste julegavene. Så kommer hodepinen. Huff, jeg ser på vannglasset. Alt for lite i dag også. To liter vann er ganske mye å drikke hver dag i tillegg til annen drikke. Jeg drikker litt og prøver å ignorere smerten. "Å, kunne det vært noen her som kunne masere ryggen" tenker jeg. Murringen nederst i ryggen har krøpet oppover. Det kjennes ut som det er et fast grep midt mellom skulderpartiet som stammer seg til. På sykehuset fikk jeg informasjon om at for noen var ryggplager en vanlig bivirkning. Cellegiften raser rundt i kroppen og forsterker kanskje problem i svake partier?

 

Jeg legger meg på gulvet. Det er greit å få strekket seg ut. Se der ja! Jeg får et smellkyss av en våt snute. Tiril er klar for å leke. Jeg lar meg rive med og knurrer og bjeffer som ei anna bikkje. Like etter kommer Bjørn. "Jeg har så vondt i hodet og ryggen" sier jeg, mens jeg fortsatt sitter på gulvet. Jeg vet ikke om han helt tror på meg?

 

Natten er preget av dårlig søvn. Jeg sover, våkner, svetter og syns det murrer alle steder. Omsider er det morgen og jeg kan stå opp. Magen er oppblåst og ryggen verker, men du verden så godt det er å dusje. Jeg bruker fortsatt hibiskrubb i såret under armen. Det har nok grodd, men er allikevel litt skorpeaktig. Jeg bruker fortsatt ikke deodorant under den armen. Av gammel vane går jeg på vekta og får sjokk. Pluss en og en halv kilo? Åsså jeg som ikke har spist mer enn det jeg har gjort? Jeg skjønner ingen ting, og må minne meg på at tiden for slanking ikke riktig. Sykepleieren ville at jeg skulle veie det samme i denne perioden. Vekttap er ikke gunstig, men heller veldig vanlig. Men jeg har jo gått opp???

 

Jeg pusler litt med alt. Finner fram juleduker og ei vaskebøtte, og legger meg på sofaen. Bjørn er på butikken og handler inn resten til jul. Formen er ikke god, men jeg prøver litt innimellom. Juletreet pynta Bjørn dagen før. Gudskjelov! Jeg finner fram litt nisser og lys, ordner med blomstrer, får vaska klær og det ser ut som det blir jul hos oss også.

 

Telefonen ringer! Jeg kan hente de nye brillene før kl 18:00 hvis jeg vil ha de før jul. Jeg vil! Det er mye biler og i dag parkerer jeg på "handikapen" utenfor senteret. Jeg vil bare hente briller og kjøpe en julegave til mamma. I dag vil jeg ikke synes. Usminket og sjaber. Brillene er fine , men sterkere enn de forrige så jeg velger å vente med å ta de på. Jeg er da ør nok fra før! Så begynner jakta på gaven. Hva skal jeg finne på? Selvfølgelig møter jeg noen kjente. Jeg syns jeg må stoppe og prate, men kjenner at jeg egentlig bare bør tulle meg hjem. Jeg er sliten og kjenner at tårene ikke er langt unna. Jeg er småkvalm, sulten og skikkelig uggen. Det blir en juleduk og litt på KID, og en pizza på Spar til kvelds.

 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
hits